Steins arkivskap

Autoritære neoliberalister

Av Stein Lillevolden

 

Ved implementeringen av den neoliberale verdensøkonomi under bannerførerne Margaret Thatcher og Ronald Reagan fremstilte de det som et frigjørings- og frihetsprosjekt gjennom deregulering av markedet og reduksjon av statlige inngrep overfor individ og samfunn. Ironisk nok klarte den autoritære og rasistiske skrekkduoen Thatcher og Reagan det markedsføringsmessige kunststykket å fremstille nasjonalistiske egeninteresser som frihet, og noe helt annet enn den sterkestes rett i verdensøkonomien. Etter Berlinmurens fall kom så klakører som Tony Blair, Jeltsin, Putin, Bush-familien, Clinton-familien, Obama, Deng Xiaoping, Xi Jinping og alle andre kyniske spekulanter som gjorde sitt for å bryte ned de siste reguleringer av den globale økonomi. Fortsatt svøper de økonomiske stormakter seg i liberal drakt, men er grunnleggende autoritære nasjonalister som ser sitt snitt til å tuske til seg større deler av verdensøkonomien, i en grad man ikke hadde sett siden imperialismens storhetstid i det 19. og 20. århundre. Imperialisme-økonomiens plyndringer ble i sin tid også fremstilt som et frigjøringsprosjekt for det globale sør, så dagens økonomi går i kjente og blodige spor.

Reklameordet (ny-)liberalisme får det hele til å høre ut som det har noe med frihet å gjøre, men det er et Janus-ansikt, hvor fremsiden skjuler baksidens symbiose med de autoritære nasjonalister som bruker alle midler til å fremme deres krigerske nasjonalegoisme. EUs nyliberale økonomiske prosjekt blir riktignok stadig frustrert over flere nasjonalistiske ledere i utakt, som Viktor Orbán i Ungarn, den levende og den døde av Kaczynski-brødrene og deres marionetter i Polen, Tsjekkia, Slovenia etc. men dette er bare de vest-europeiske stormaktene i EU som hater utfordrere til deres egen dominans. Brexit viste tydelig den direkte veien fra EUs deregulering av økonomien til alles kamp mot alle, slik at man er tilbake til imperialismens stygge ansikt: Brutal nasjonalisme og krigsforberedelser. Den tidligere så økonomisk liberale Donald Trumps transformasjon til en autoritær republikansk tea-partypopulist er tilsvarende typisk for veien til proteksjonisme når verdensøkonomien ikke lenger går i hans interesse. Putins overfall på Ukraina er det til nå mest aggressive uttrykk for neoliberalismens omforming til autoritær nasjonalisme, og viser dessverre veien fremover, hvor de kommer til å rive verden i stykker for å oppfylle kortsiktig egeninteresse.

 

Vi mot røkla

Den ny-liberale ideologi og økonomi påvirker alle. Under den kalde krigen ble hele venstresiden utdefinert som betong-kommunismens medløpere, mens overgangen til «krigen mot terror» gjorde at alle som ikke støttet opp ny-imperialismen ble beskyldt for å være islamismens apologeter. Dette i fortsettelsen av George W. Bush krigerske «Enten med oss, eller med terroristene». Dagens nyorienterte høyreside kaster begjærlig rundt seg med utdefinering av det de mener er identitetspolitikk og woke-aktivisme fra alle som arbeider antirasistisk, har kjønnspolitisk, antikolonialistiske, antikapitalistiske og anti-imperialistiske analyserer av nutid og historie. Den nye «vi mot røkla»-populistiske høyresiden er høytropende og aktivistisk, med en maktfullkommen og selvtilfreds identitet som vinnerne i det neoliberale frihetsparadigme. Dette skjuler deres oppfatning av de sterkestes rett, autoritært og ekskluderende mot alt som ikke er i deres interesse. Forakten for svakhet, kjønnsanalyser, kulturell bakgrunn (hvor de i gamle dager ville sagt «rase»), annen nasjonalitet, og snakk for all del ikke om samfunnsklasse! (klassebegrep er «kulturmarxisme» innenfor neoliberalt lingo). De angriper «identitetspolitikk», men har selv velutviklet autoritær identitetspolitikk med absolutt forrang over andre sosiale kjennemerker, enten det er nasjonalitet, kjønn, rase eller klasse og utdannelse. Hadde de levd under opplysningstiden, ville disse reaksjonære menn(eskene) stått på torvet og ropt ut at Voltaire, Rousseau, Holberg betyr kanseleringskultur, «woke» som bare er ute etter å undergrave samfunnets orden.

 Den autoritære leietenker

Nyliberalismen er ikke bare allestedsværende økonomisk, men legger hårde føringer på alle menneskers liv og tanker, gjennom det kulturelle hegemoni som sammenfaller med den økonomiske makten. Den som lykkes føle seg overlegen, usårlig og noe helt særlig i deres klatring over alle andres nederlag og tap. Slik blir nyliberalismens talspersoner radikalisert og ender i tankeposisjoner de ser seg hevet over ut fra deres liberalistiske tilgang. De ender opp som kyniske, autoritære og maktfullkomne. I den norske andedam kryr det av slike autoritære «liberalister», men for å skjære utenom de mest forutsigelige populistiske politikere vil jeg se på en ideologisk tidstypisk liberaler med stor medietilgang: Magister Kjetil Rolness. Han er Norges mest banale eksempel på den korte veien fra neoliberalisme til autoritær najonalkonservativisme og amerikanskinspirert anti-wokebevegelse. «Swing It, Magistern, swing it. Ja, det är tidens melodi» var et stort hit i skjebneåret 1940, og like selvmotstridende er signalene fra dagens påstått liberale og frilynte magister.

Leietenkeren Rolness har alltid tilpasset seg tidsånden i den borgerlige offentlighet, og for tiden er det mest lønnsomt å fylle sitt tomme skal med «ååå så spennende provokasjoner», som egentlig bare er de mest konvensjonelle, markedstilpassede meninger, tilsatt litt uvørent språk. Rollen som den frittalende, høytropende og hensynsløse provokatør, skingrenede «late som»-ironisk i sin overgang fra liberalistisk kultur til en stadig mer uttalt autoritær nasjonalisme er tydelig: «jeg greier ikke se at hele vårt samfunn er bygd på en ideologi om hvit overlegenhet. Det ville nok vært lettere i 1943. Derimot kan jeg se at aktivistene, journalistene, akademikerne, minoritetspolitikerne og mangfoldskonsulentene som nå går i flokk for å dekonstruere «hvitheten», ligner på kommunistene som ville rense ut «borgerligheten», eller radikalfeministene som vil avskaffe «patriarkatet» – i verdens mest likestilte land.» (Rolness: Jeg er ikke hvit. Jeg er pigmentmoderat. Aftenposten 4/7-2020).  

Margaret Thatcher har åpenbart ikke levd forgjeves innen nedlatende kultur, men den helt store tjæreinnsprøytning og retningsskifte for norske neoliberalister kom med Trump og de fremveksten av reaksjonære kulturkrefter i USA. I disses propaganda er ikke den største fare for verden krig, sult eller den økonomiske utbytting, men påstått venstreradikal identitetspolitikk, «woke», politisk korrekthet, antirasisme, feiring av Pride og transpersonrettigheter, alt samlet i deres pakkebetegnelse «krenkelseskultur». Dette fungerer som en svært enkel og tabloidvennlig utdefinering av amerikansk høyreradikal politikk, og som en kan se i det ovenstående sitatet har kopisten Rolness har overtatt det hele.

 

Falmet sjarmtroll

Denne Ullevål Haveby-ghettoens litt falmede sjarmtroll presenterer seg på sin hjemmeside som «en av landets mest kjente sosiologer. Frisk i formen, men faglig solid». Han forsøker å selge seg til virksomhet som debattant, entertainer, konferansier, skribent og foredragsholder. Rolness har knapt hatt noe å vise til innenfor faget sosiologi, utenom noe gammel, litt ubehjelpelig omgang med den franske sosiologen Pierre Bourdieus distinksjoner, overført på Rolness’ eget «folkelige» selvbilde rundt kropp, pop og stil. Så når det skorter på akademisk karriere på det neoliberaliserte forskningsmarked, kommer den liberale markedsgjøring av sosiologien til å bli et ideologiserende kommentariat innen ellers sørgelig meningstømte medier. Rolness selger seg inn som leietenker for mediebedrifter, slik leiesoldater alltid brukes til irregulære oppdrag. Her er han både et resultat av og offer for sin egen neoliberale ideologi, som menneske på et marked. ‘

Fransk postmodernisme og dyrkelse av motemessig kitsch og camp er ikke lenger salgbart, så Rolness har slått over i politisk kitsch rundt autoritær liberalisme/nasjonalkonservatisme. Den engang friske, liberale kommentator i Aftenposten kommer derfor i stadig større grad med særlig ufriske høyreradikale meninger,som i innhold ikke adskiller seg fra document-Rustad, med stadig mer  mørkemannsrungende patos og mekanisk repeterende, helt uten originalitet. Rolness kan nok fortsatt fremstå litt ironisk og underholdende for den mer pyntelig liberalistiske menigheten, selv om han synger skjærende falsk, men det har kommet en bitterhet i tonen. Det er stadig fler velfriserte fordommer, skarpt barbert til for Aftenpesten. Rolness overgår de mest utrerte meningsdannere og rasister i ordforråd, men hans facebook-side skiller seg i liten grad fra argumentasjonen til rasister inspirert av den internasjonale Identitærbevegelse for såkalt etnokulturell identitet – en mer pyntelig og intelligent utgave av koranbrennerne Lars Thorsen og grusomme Anna/Fanny Bråten.

 

Drittsekkenes frihet

Rolness er nok et trist eksempel på hvordan nyliberalistiske mediers dyrkelse av ytringsfrihet avgrenset til å være drittsekkenes frihet. Den lystige Rolness kaster rundt seg med beskyldninger om identitetspolitisk sensur og kanselleringskultur, men er selv den som mest aktivt forsøker å kansellere sine politiske motstandere. Ikke minst dyrker han frem sin egen definisjon av norsk identitet og demokrati, avgrenset til de som ligner ham selv – de bitre og innebrente små menn fra Norge. Han fremstiller seg selv som et lys i mørket, selvlysende og modig, men henter all sin argumentasjon fra de mørkeste kroker, og blir klappet frem av den gamle gutteklubben av mediefolk med bakgrunn fra 1980-tallets musikkaviser og rockeklubber, som nå pleier sitt infantile selvbilde gjennom misogyni og rasisme.

Rolness er kun interessant som latterlig eksempel, men han og andre kulturelle neoliberalister beveger seg i et propagandalandskap hvor deres høyt besungne frihetsbegrep bare gjelder for ressurssikrede individualister som dem selv. Samtidig griper de til de mest autoritære tiltak og forslag mot grupper de forakter. Individuelle rettigheter settes over grupperettigheter og deres egen virkelighetsoppfatning oppfattes som universalisme. Ytringsfrihet er hellig, men er en injurie hvis den rammer individuelle liberalister som dem selv. Likhet er grunnleggende, men bare for de som er lik dem selv. Økonomiens frihet er privat, mens de andres frihet og likhet er en kollektivistisk styggedom hvis de ikke underordner seg de privilegerte. Religion skal være privat og ikke ses.  Eiendomsretten er privat og skal ses, men er ikke kilde til sosial ulikhet, men beundringsverdig. Alle mennesker er like, men ingen er så like som liberalistene.  De ser et hierarki av kulturer, hvor eurosentriske, individualistiske menn oppfattes som normen. Kvinner, muslimer og sosialt utsatte grupper skal underordne seg liberalistenes frihets-hegemoni. De ser seg selv som definisjonen på toleranse, mens alle som mener noe annet enn dem selv pr. definisjon er intolerante. Liberalismens tankemessige og strukturelle rasisme oppfatter minoritetspersoner med utfordrende meninger eller livssyn som representative for hele grupper, mens den festlige liberale overklasse derimot, mener seg være bærer av individualitet, kreativitet og selve fremskrittet. Minoritetskulturer oppfattes tradisjonalistiske, tilbakeskuende og ensidige, mens de liberalistene er mangfoldige og frihetens forpost, og har dermed historiens rett til å belære disse «tradisjonelle», undertrykte og innskrenkede mennesker. Ingen må beskylde liberalister for å være rasistiske og dogmatiske, for det er en umulighet i deres historiske pil fremover. Liberalister mener seg tvert imot ramt av «omvendt rasisme». Som «farveblinde» kan de ikke være rasister, mens «de andre» blir tilskrevet å være bærere av stereotypiske holdninger og tradisjonalistisk livssyn. De påstår å kjempe mot identitetspolitiske «krenkelsesparate», men driver selv benhård identitetspolitikk gjennom å påberope seg å være beskytter av ytringsfriheten, demokratiet, nasjonen og den påståtte europeiske kultur.

 

Gisp eller gjesp?

Ingen kan beskylde Rolness for å være uforutsigelig, og han var lenge en politisk ubetydelighet, inntil Norges største abonnementsavis Aftenposten fant ut at den fidus-sosiologiske skribent kunne brukes som provokasjonsunderholdning. Det er et symptom på den nye tid at media velger å bruke en bigott hvithets-ideolog til å utbre selvopptatte og selvrettferdige synspunkter, og som aldri unnlater å fremheve seg selv å være høyt utdannet, dog bare magister, som om det skulle være en offisiell garanti for hans lettbente analysens lødighet og evidens. Han fremviser en konsekvent forakt for oss i den store uutdannede hop, og fremmer den selvbevisste intellektuelle middelsklassens arrogante cancel cultur ved å latterliggjøre navngitte personers kortere utdannelse. Eksempelvis som å hevde det er et bevis på liten rasisme i Norge at den dyktige dramatikeren og forfatteren Camara Lundestad Joof har gjort karriere, til tross for at hun ikke har noen formell utdannelse. Dermed kan ikke Norge være «et voldelig, rasistisk og sexistisk helvete», slik han så platt påstår hun beskriver landet. Denne argumentasjonsteknikk tatt direkte ut av Steve Bannons lærebok for minoritetsjaktende «antiwoke»-politikk.  

 Verdens avfortryllelse

Provokasjoner og sjokkeffekter, brudd med tradisjoner, konvensjoner og tilstivnede maktforhold har drevet verden fremover. Men etter at nyliberalistene Thatcher og Reagans egoistiske ånd erobret verden har liberalistenes kulturelle hegemoni handlet om å sementere borgerskapets makt mot tidens utfordringer. Ullevål Haveby-segmentets kultur handler derfor ikke om frihet, endring og fremskritt, men å demonstrere deres makt og nedlatenhet. Den privilegerte hvitmannskriger Rolness biter ikke hånden som mater ham, så derfor fremstår han langt mer pyntelig i Aftenposten, enn han gjør på sin Facebookside med 35 000 følgere. Her sviner han til alle som i Aftenposten bare antydes skulle være skumle, krenkelsesberette identitetspolitiske agenter og kjønnskrigere. Ved å rendyrke “oss og dem”-oppdelingen av samfunnet har skravleklassens Rolness-slenget endret fokus fra det liberale til den autoritære maktpåvirkning, og seg selv til illiberale liberalister.

 Det er en sosiologisk pliktøvelse å avdekke borgerlig arroganse og selvbevissthet med det Max Weber kalte «Entzauberung der Welt» - verdens avfortryllelse – hvor vitenskapen gjorde verden «rasjonell», fremfor å være underlagt tro og overtro. Men når «avfortryllelsen» brukes til å skape ideologi for å sparke nedover i stedet for oppover, blir det hovmod og et av mange maktmidler og instrumenter for den økonomiske makt, som typisk nok kaldt for det «frie» marked, men som sagt burde vært benevnt De Sterkestes Rett.  De ser seg selv som opplysningsfilosofer og beskyttere av ytringsfriheten, men utfordrer ikke annet enn allerede marginaliserte grupper og konstruerer noen stråmenn de «heltemodig» kan bekjempe. I denne prosessen ender de med å oppfatte selv en type som Rasmus Paludan som bærer av ytringsfriheten, i stedet for å se hans uttalte rasistiske og fascistiske program for folkefordrivelse. Jo, den liberale medieklassen er virkelig avfortryllet!

Into the ICE-box

For snart ti år siden ble jeg utvist for alltid fra USA, fordi Homeland Securities Immigration and Customs Enforcement (ICE) mente jeg utgjorde en sikkerhetsrisiko. No shit, Sherlock, selv om jeg hadde vært i USA tidligere uten problemer, men utveksling av opplysninger og datakapasitet har utviklet seg etter 9/11. Denne gangen blinket skjermen rødt og hissig på John F. Kennedy-flyplassen i New York og mannen i luken ble litt febrilsk før jeg ble ført inn på venterommet for jordens fordømte. Etter et par timers venting sammen med latin-amerikanske flyktninger som skulle utvises og mexicanske papirløse hushjelper for hvite middelklassefamilier i New York som hadde vært uheldige og bli tatt, kom en politimann med verdens lengste fax fra USAs ambassade i Oslo. De pensjonerte norsk politikonstabler som arbeider for den amerikanske ambassaden har åpenbart fortsatt tilgang til norske strafferegistre som de helt ulovlig utveksler med storebror. De hadde heller ikke spart på kruttet, og selv om mitt strafferegister skulle være nok i seg selv, hadde de for sikkerhets skyld slengt på en dom for «Arson», det vil si brannstiftelse! Da hadde jeg nettopp forsøkt å forklare den banale grunnen til min dom for «oppvigleri», så jeg var godt klar over at løpet var kjørt med en påstand om brannstiftelse. Men akkurat den usanne opplysningen om «Arson» hadde jeg ikke lyst til at skulle stå i registre som gjerne utveksles internasjonalt til USAs «vennligsinnede land». Lakonisk svarte politimannen at jeg stod fritt til å bestride dette i en amerikansk rett, men det ville bety mange måneder i New Yorks beryktede varetektsfengsel på Rikers Island eller lignende isolasjonsanstalter. Så for en gangs skyld holdt jeg ikke så hårdt på mine prinsipper og skrev under på at jeg «frivillig» lot meg transportere ut av landet så fort som mulig. Deretter var det scanning av fingeravtrykk, iris-scanning og fotografering ved den klassiske filmkulisse med veggen som er påmalt et overdimensjonert målebånd for å dokumentere høyde. Jeg forsøkte å huske gamle aktivistråd om å synke noen centimeter sammen i knærne, blåse opp kinnene og lukke øynene, men resultatet ble at jeg lignet meg selv mer enn hva jeg gjør på det passbildet de allerede hadde, se illustrasjon.
Så var det into the ICE-box, den beryktede glattcellen som USA av litt uforståelige grunner utsetter de som skal utvises for. Denne innretningen har flere ganger blitt kritisert for brudd på menneskers rettigheter og helse, uten at det gjør større inntrykk på USA. Cellene er bitende kalde, med aircondition på full utblåsning hele tiden, selv på en kald vinterdag. Latin-amerikanske flyktninger kaller den for las hieleras, isboksene, og disse innretningene finnes på alle grensepolitistasjonene. Etter noen timer der inne er du fullstendig utslitt av å fryse og hakke tenner. T-shirt og jeans, uten sko og sokker gir ikke mye beskyttelse mot kulde. Du får riktignok et stykke aluminiumsfolie til å ha over skuldrene, men knapt nok det, så med konstant aircondition-vind blir folien like kald som resten av cellen. Briksen du ligger på er også av metall, så du får kulde fra alle retninger. Etter nærmere et døgn på den cellen var jeg godt konservert, og ikke så sprelsk. Sjelden har jeg følt det som en befrielse å få håndjern på ryggen og bli ført ut i en politibil av to tungt bevæpnede donuts fra NYPD. Deretter var det på med nok en amerikansk filmrekvisitt, de røde og blå blinkende lys på taket, mens de begynte å krysse over flere rullebaner. Jeg regnet med de visste hva de gjorde, men ble litt bekymret da førerkonstablen mumlet noe om at han ikke var så godt kjent der ute. Vel fremme til terminal 1 bad jeg om å få av håndjernene, for jeg har før prøvd å gå rundt med håndjern på ryggen i full offentlighet og den slags har en tendens til å vekke en smule oppmerksomhet. Jeg er egentlig en veldig sjenert mann. Mirakuløst nok fjerner de håndjernene, før jeg blir ført opp en baktrapp, helt til vi kommer til en ståldør med alle mulige kortlesere, alarmer og blinkende lys. Politimennene prøver alle mulige kort, men ingen av dem har åpenbart det rette Sesam Sesam. Til slutt river de opp døren, noe som utløser tidenes alarm og tilstormende vakter. Så mye for min idé om en diskret ankomst i avgangshallen. Nå er det uansett ikke like lett å overse en person som kommer tett fulgt av to politimenn, selv i New York. Det betyr lite for meg å bli nektet videre adgang til USA, sammenlignet med alle de andre jeg var plassert i las hieleras med. De var fratatt livsgrunnlaget ikke bare for seg selv, men ofte for hele familien. Min amerikanske bestefar er for lengst død og jeg er ikke den som oppsøker annen familie, så jeg kan bare se på opplevelsen into the icebox som nok en bekreftelse på verdens urett, men jeg kan fortsatt se for meg den enorme fortvilelsen hos de andre som ble kastet ut av landet. Inskripsjonen på Frihetsgudinnens sokkel «Gi meg dine trette, dine fattige, dine kuede masser som lengter etter å puste fritt...» er nok en amerikansk filmkulisse uten mening.

Tjuvriksdagen banket det første hull i fengselsmuren

Av Stein Lillevolden, ex(?)-fange

 

Jeg vet ikke helt hvor Strömsund ligger, annet enn at det er et sted i Sverige. Likevel har tanken på Strömsund vært en viktig del av mitt liv siden jeg første gang jeg ble tvangslukket inn i kriminalpolitikkens mørkeste hjørne i mine mest formative år. «Tjyvriksdagen» ble arrangert i august 1966 i Strömsund og skapte momentum for organisering, noe som endret kriminalpolitikken i de nordiske land i et par-tre tiår, inntil dagens kyniske kriminalpolitikk atter traff oss i nakken. Tjyvriksdagen formådde å banke det første hull i informasjonsmuren rundt fengslene, og derfra peke fremover til en organisering rundt kravene om humanistiske reformer, men også mer revolusjonære krav om nedleggelse av de destruktive straffeinstitusjonene: Riv murene!

 

På Tyvenes Riksdag sto en rekke tidligere fanger for første gang offentlig frem og fortalte om hvordan de hadde det i de lukkede fengslene, fortalte om den urimelige kriminalpolitikken, særlig rundt de stadig lengre narkotikastraffer, om fattigdom, fornedrelse, isolasjon, fysiske og psykiske avsavn til nærhet og familie, et liv i uverdig og stigmatiserende oppbevaring, uten annet formål enn å holde deg borte fra samfunnet, under dekke av å kalle det «rehabilitering».

Vitnemålene i Strömsund førte til store oppslag i de største nordiske aviser og medier, men også rundt omkring i Europa og USA. Tyvenes Riksdag ble fødselshjelperen for svensk KRUM (Riksförbundet för Kriminalvårdens Humanisering), som igjen ble inspirasjon for to andre nordiske organisasjoner (og akronymer); danske KRIM (Foreningen for Human Kriminalpolitik, stiftet i 1967) og norske KROM (Norsk Forening for Kriminalreform, 1968), og inspirerte i tillegg hele to organisasjoner i Finland; Novemberbevegelsen og finske KRIM. Jeg har vært så heldig å arbeide i norske KROM gjennom en årrekke, og også i en periode hatt nær kontakt her i mitt nåværende hjemland med danske KRIM, mens svenske KRUM har vært utenfor rekkevidde, da de gikk i oppløsning på tidlig 1980-tall. Dessverre forstår jeg ikke finsk, så jeg vet lite om fengselsabolisjonismen i vårt naboland, annet enn de oppsiktsvekkende resultater jeg kan lese ut av den finske fengselsstatistikken mellom 1970 og 2000, der de finske kriminalpolitiske organisasjoners innsats presset frem en oppsiktsvekkende reduksjon i fangetallet, fra 150 fanger per 100 000 innbyggere i 1970, til mellom 50 og 60 fanger per 100 000 innbyggere, på nivå med resten av Norden ved millennium-skiftet.

 

Avmaktens korridorer

Hver gang jeg har sittet i fengsel har jeg i lange netter kretset rundt tanker om hvordan vi fanger kan få de utenfor murene til å forstå hvor absurd det er å låse mennesker inne for å få oss til å fungere bedre ute i samfunnet! I en stakket stund klarte Tyvenes Riksdag å kaste informasjon om fengsel over murene, noe som utløste så mye viktig energi og forståelse. Men i dag er vi dessverre på et langt verre sted, her i kynismens tidsalder, med økt bruk av fengsel og lengre straffer. Særlig i Norge og Danmark, men også i andre nordiske land øker straffebruken, men kamufleres i større grad med den utvidede bruk av elektroniske fotlenker og annen straff utenfor murene. Politikerne vet nå «alt» om fengsels skadevirkninger, men vil at det skal være slik, fordi de er mer opptatt av kortsiktig politisk gevinst ved Tough on Crime. Her i Danmark øker også bruken av isolasjon som fengselsinternt straffemiddel dramatisk. Ut fra egne isolasjonserfaringer i varetekt vet jeg hvor hurtig dette betyr redusert fysisk og psykisk helse gjennom kognitiv forstyrrelse, hukommelsessvikt, synsproblemer som gjør det vanskelig å konsentrere seg om lesning, fysisk ubehag og smerter i kroppen, depresjon og et truet liv i en allerede presset situasjon.

KRUM, KRIM og KROM hadde og har et klart langsiktig mål, kraftfullt uttrykt i parolen «Riv fengslene», men på mer daglig basis å kjempe for og støtte reformer i fengslene, og ikke minst støtte fangekampen inne i fengslene, med særlig fokus på fengselssystemets dehumaniserende sider, inhumane straffemetoder og manglende rettigheter for fanger. Men det er ikke nok bare å rive de fysiske bygninger, samfunnets maktforhold må endres for å fjerne de disiplineringsmetoder som måtte erstatte de gamle straffekolossene.

 

Riv Bastillen

Da samfunnets avstraffelse på 1800-tallet gradvis gikk fra fysisk avstraffelse som avskrekkelse til tidsbestemt innesperring i særlig isolasjonsinstitusjoner, oppnådde makthaverne samtidig å skjule noe av den brutalitet og gammeltestamentlige gjengjeldelsestanke den nye humanistiske og demokratiske ånd reagerte på. Reformene i straffesystemet ble presset frem av de demokratiske revolusjoner og frihetstanker som oppstod rundt den amerikanske og franske revolusjon på 1700-tallet. Det er ikke uten grunn av den franske revolusjon i 1789 ble utløst av stormen på torturfengselet Bastillen, hvor opprøret for første gang lykkes med å rive både murene og fengselet. Dessverre druknet resten av revolusjonen i et straffesystem med giljotiner og terrorregime, noe som ble en første påminnelse om at det ikke er nok å avskaffe straffeinstitusjonene, hvis man ikke lager samfunnsendringer som opphever straff.

 

Reformer til noe som utvikler seg til et enda mer omfattende straffesystem kan vi gjenkjenne fra den sterkt humanistiske religiøse bevegelsen Kvekerne (Vännernas Samfund – Kväkarne) og deres fengselsreformer på 1800-tallet. Kvekerne reagerte på all straffevolden med brutal gammeltestamentlig begrunnelse, og ville utvikle et annerledes religiøst fundamentert fengselssystem som gjerne kalles Pennsylvania-fengsler. Her kom bruken av isolasjon inn i straffesystemet og har siden den gang dessverre ikke vært mulig å få det ut igjen, så deres velmente reform skapte et nytt monster!

 

Oppfinnelsen av isolasjon

I USA utviklet det seg to konkurrerende og religiøst begrunnet fengselssystemer. Auburn-systemet fra 1820-tallet forsøkte først med total isolasjon («eneroms-behandling» som det med en tragisk eufemisme kalles i dag), men siden så mange fanger ble sinnssyke av isolasjonen, ble de satt til å arbeide, «i sitt ansikts sved» som Bibelen foreskriver, altså hårdt arbeid i fellesskap om dagen og isolasjon på natten. Kvekernes konkurrerende Pennsylvania-modellen bygget også på å utnytte fangenes arbeidskraft, men dette skulle skje i isolasjon, både dag og natt. I tillegg skulle de få moralsk oppdragelse fra fengselsprest og deretter kunne gruble over sitt umoralske liv i ensomhet på cellen. Begge fengselssystemene mente at isolasjon er den beste måte å avskjære all korrumperende påvirkning av fangens moral, og i god amerikansk tradisjon for sammenblanding av Gud og kapitalisme, var de opptatt av å utnytte fangenes arbeidskraft til økonomisk vinning.

 

Fortsatt er det privatiserte fengselsindustrielle kompleks et stort investeringsobjekt i USA.

Professor i filosofi, frihetskjemper og tidligere fange Angela Y. Davis er nøye på å understreke sammenfallet av tid og fangebefolkning fra abolisjonismen av den slavegjorte sorte befolkning, i teksten «From the Prison of Slavery to the Slavery of Prison». Her dokumenterer Davis hvordan de særlige «Black Laws» i sydstatene etter slaveriets opphevelse gjorde at sorte fanger ble leid ut som arbeidskraft under forhold som ofte var verre enn under slaveriet. Igjen en tydelig understrekning av at abolisjonisme ikke er nok, hvis man ikke samtidig skaper et annet samfunn og økonomi. Tilsvarende ser man med Kvekernes fengselsreform uten å endre samfunnsformen. Det kan være de får fjernet noe av volden og vilkårligheten i det gamle avstraffelsessystemet, men samtidig skaper de isolasjon som straff – som vi fortsatt lider under i dagens fengsler.

 

 

KRUM, KRIM og KROM

 I Norden ble de store «moderne» fengsler bygget fra midten av 1800-tallet. Jeg har selv sittet gjentatte ganger i Botsfengslet i Oslo, bygget i 1852. Til tross for noe nødtørftig rehabilitering og sminkede fengselsavdelinger i duse pastellfarger, sitter isolasjonsformålet i selve konstruksjonen. Men jeg har også sittet i industrifengsel av typen Kumla, i Norge kynisk kopiert gjennom byggingen av høysikkerhetsfengslet Ullersmo i 1970. De religiøse fengselsreformatorene fra USA på 1820-tallet kunne nok her nikket tilfreds gjenkjennende til både arbeidet og isolasjonen, og glede seg over de syv meter høye fengselsmurer med piggtråd på toppen, de underjordiske kulvertene mellom arbeid og boenhet så man ikke oppholder seg med unødig sikkerhetsrisiko oppe i frisk luft, men strengt adskilte avdelinger, med minimal mulighet til kontakt med et større antall fanger enn de du er tvangsplassert på avdeling med.

 

Den nylig avdøde professor i rettssosiologi, aksjonsforsker og KROM-aktivist Thomas Mathiesen har utviklet tenkningen og metodene for fengsels-abolisjonisme, og vært inspirasjon for andre viktige abolisjonstenkere og aktivister som Angela Davis, men også britisk, italiensk og tysk fangeorganisering og fengselsmotstand. Mathiesen var gjennom hele sitt virke meget nøye på å understreke viktigheten av at kampen for avskaffelse av fengsler også krever kampen for et annet samfunn. Mathiesen har i en rekke bøker formulert de erfaringer KrumKromKrim skaffet gjennom samarbeidet mellom fanger, aktivister og samfunnsengasjerte forskere. Solidaritet med fangekampen og kampen for fengselsreformer et viktig skritt i kampen for et annet samfunn, ellers risikerer man å rive «Bastillen», bare for å rydde veien for nye disiplineringsmetoder. Mathiesens bok «Det uferdige» fra 1971 og «The Politics of Abolition» fra 1974 samlet noen av de grunntanker som gjorde at KROMs fengselsabolisjonisme har overlevd mer enn 50 års kamp. En sosial bevegelse må alltid ha både det kortsiktige reformistiske formål og det langsiktige revolusjonære målet for øye, hvis ikke vil den enten bli fanget i systemet, repressivt tolerert eller utdefinert som irrelevant. Ideen i «Det uferdige», der alternativet ligger i selve utviklingen av det nye og ikke i dets fullførelse, gjør at man kan overkomme noen av den revolusjonære venstresidens klassiske svakhet for endeløse diskusjoner om hvem som har den mest korrekte teori, og se at mange av problemene og uenighetene løses gjennom den daglige praksis og handling. 

 

Fangekamp og solidaritet

Fangeaksjoner og fangestreik er selve hjerteblodet for KrumKromKrims organisering. Det svenske Krum ble en stor politisk kraft og organisasjon gjennom samarbeidet med fangenes organisering og motstand, men gjorde samtidig organisasjonen sårbar da myndighetene satte inn hårde midler, med mer subtile metoder for å splitte fangeorganiseringen og motstanden. I Norge var KROM i tillegg til fangeorganisering, en akademisk tilknyttet organisasjon, som på godt og vondt har gjort organisasjonen mindre sårbar for myndighetenes mottiltak mot fangeorganisering. Samtidig har en del av fangeorganiseringen vært båret av den samarbeidende organisasjonen SON, Straffedes Organisasjon i Norge. Det var mange gode krefter som skapte organisasjonen KROM – norsk forening for kriminalreform i 1968, og professor Thomas Mathiesens fengsels- og aksjonsforskning har sterkt bidratt til at KROM fortsatt er en aktiv organisasjon her 53 år senere. Mathiesen utviklet aksjonsforskningen på høyt internasjonalt nivå, og var alltid levende opptatt av det som skjedde med utstøtte på gatenivå og tvangsinstiusjoner, helt tilbake til KROMs innsats mot løsgjengerloven på 1960- og 70-tallet, via gatekamper og sosial uro som ble slått ned med politivold på 1980- og 90-tallet, til dagens rasialiserte profilering og nye fiendebilder i kriminalpolitikken.

 

Ny informasjonsmur

KROM er for tiden svært sårbar for utviklingen av moderne informasjonsteknologi som bygger en ny informasjonsmur rundt fengslene. Gjennom mange år hadde jeg gleden av å være redaktør av KROMs medlemsblad KROM-Nytt. Bladet hadde et opplag på ca. 2000 eksemplarer, hvor mer enn halvparten ble sendt inn i de største fengslene i Norge. Viktige artikler ble skrevet av engasjerte fanger, noe som muliggjorde bred deling av erfaringer. Dette var et viktig motspill til mange av de interne fangeaviser som både var underlagt fengslenes sensur og kontroll, men også ofte ble lagt inn i skolen og undervisningen inne i fengslene, noe som ga en finmasket «sensur» av innholdet, forkledd som «kvalitet og nivåhevning». I Sverige har man vært langt dyktigere på å lage uavhengige fangeaviser som «Kåkbladet». Problemet for KROM var at trykking og distribusjon av KROM-Nytt etter hvert slukte uforholdsmessig stor del av en liten medlemsorganisasjons økonomiske midler. Derfor foregår store deler av KROMs informasjon nå på websiden krom.no. Dette er en økonomisk besparelse, men avskjærer mange fanger fra viktig informasjon siden de enten ikke har tilgang til internett i fengsel, eller er avspist med fengselsvesenets interne, tilpassede og sensurerte intranett-versjon. Dette påvirker bredden i de innspill KROM mottar inne fra fengsel. Heldigvis eksisterer den årlige KROM-konferanse fortsatt, lagt til et høyfjellshotell hvor fanger og KROM-aktivister konfronterer myndighetspersoner, jurister, fangevoktere og politikere med deres kriminalpolitikk, men når innleggene fra konferansen ikke lenger blir formidlet inn i fengslene i full bredde, blir fangekontakten dessverre ofte for snever. 

 

Kriminalisert selvmedisinering

Den første vellykkede avskaffelse av straff KROM kjempet gjennom sammen med aksjonsgrupper fra rusmiljøet i 1970, var den såkalte Løsgjengerlovens kriminalisering av offentlig alkoholisme. Dette var Norges mest åpenlyse klasselov, hvor samfunnets utstøtte, de med rusproblemer, uten bolig og arbeid ble internert i tvangsarbeidsfengsler opp til to års «behandling», for så å bli sendt tilbake til ny «behandling» neste gang de ble påtruffet beruset. Mange av disse var tvunget til å selvmedisinere med rusmidler fordi de var traumatiserte krigsseilere fra 2. verdenskrig, med fem års seilas med nødvendig krigsmateriell og forsyninger, alltid i overhengende fare for å bli torpedert av Nazi-tysklands ubåter.

 

Det har i mange år vært kjempet for en avkriminalisering av tilsvarende klasselover mot resten av rusfeltet, der den demoniserte «narkotika» har fjernet alle straffebegrensninger, med total politiinnsats og straffeforfølgelse av de svakeste og mest utslåtte grupper i Norge. De ekstremt lange narkotikastraffene er årsaken til at Norge nå har større andel fanger enn resten av de nordiske land, ca. 80 pr. 100 000. I år var man tett på å få gjennomført en avkriminalisering av rusmidler til eget forbruk i Norge, tilsvarende da Løsgjengerloven ble fjernet, men sosialdemokratene sviktet sin samfunnsoppgave og støttet i stedet de mest reaksjonære straffepolitikere. Kampen for fjerning av straffen for rusmidler viser derfor hvor viktig dette er for abolisjonismens videre vei for å fjerne alle straffeinstitusjoner. 

 

Den altomfattende narkotikakontrollen har påført fengslene et nytt kontrollformål, basert på den mest primitive teknologi for å skille ut de «urene». Urinprøven har blitt fengselspolitikkens grunnleggende kontrollteknologi, en fordummende og pervertert test av fangens moral og vilje til rehabilitering gjennom rent piss. Ideologisk forespeiler det såkalte differensieringsprinsippet for fangebefolkningen en individuell behandling med belønning til innsatte som forsøker å komme ut av sin kriminalitet, men i praksis er det en mekanisk gjennomført diskriminering av de svakeste og mest sårbare fangene, helt parallelt til uropolitiets forfølgelse av de svakeste på gaten. Rusmiddelavslørte fanger sanksjoneres og holdes i stor grad isolert på refsavdelinger for å «beskytte dem selv og omgivelsene mot narkotikaspredning». I det godes hensikt kan en alltid flytte grenser for inngrep i menneskers liv og tilværelse. Narkotikapolitikken har gitt straffeapparatets ytterste midler med kontroll og isolasjon en renessanse, og også den såkalte rusbehandlingen har flyttet inn i fengslene. Differensieringsprinsippet foreskriver den smale, rusfrie sti tilbake til friheten, uten å ta hensyn til de forsterkede kontrollskader den påfører fangetilværelsen. De som kan tilpasse seg kravene oppnår «lettelser» i soningen som tidligere var en rettighet for alle, mens de som er tvunget til selvmedisinering med illegale stoffer straffes internt, uten noen form for rettssikkerhet. 

 

Kynismens renessanse i kriminalpolitikken

KrumKromKrim har vært et opplysningsprosjekt og dokumentasjon av hulheten i de skandinaviske landenes såkalte velferdsstat, som viste seg å inneholde en fordekt kontrollstat mot samfunnets utstøtte og sårbare. I dag er ikke denne kontrollstaten lenger skjult, for politikerne har tatt skrittet helt inn i kynismen, hvor de mot bedre vitende om fengsels skadevirkninger velger å skjerpe straff, fordi det er systembevarende, og dessuten gir politiske fordeler og stemmer når trangen til gjengjeldelse piskes opp i offentligheten. Men kravet om gjengjeldelse er avhengig av stemningsbølger, og nordisk kriminologisk forskning viser at folk slett er ikke så blodtørstige og straffeønskende som politikere tror, når de blir bekjent med hvem og hvorfor det straffes. Derfor er kynismens kriminalpolitikk avhengig av å opprettholde skremmebildene, mens abolisjonismen tilsvarende må bruke motmakten i dokumentasjon og opplysning.

 

Fengselsabolisjonistenes imponerende innsats på 1960- og 70-tallet gjorde at det spredte det seg en viss tvil blant politikere om fengsel og lange straffer virket etter hensikten. Men straffetanken viste seg bare å være i forbigående miskreditt. Myndighetene var raskt på sporet til dagens dramatiske vekst i bruken av et fengselssystem, hvor intet overbud er for drøyt. I tillegg har ideen om et terapeutiske fengsel vokst hurtig frem i Norden, med import av amerikanske kognitive programmer og kvasi-psykologiske metoder overlatt til fangevoktere utdannet med dyrt innkjøpte kurs. Programvirksomhet i fengsel har blitt en lukrativ business, sjelden hemmet av kvalitetskontroll. Troen på gjenoppbygging av rusavhengige mennesker i en isolert tvangssituasjon ble en gave for fengselsvesenet. Moderne sosialvitenskapelige teknikker ble inkorporert i den forsterkede utdannelsen av fangevoktere. Borte ble mye av den kantete og konfrontative yrkesrollen. Maktbruken ble i stedet kamuflert bak tillært empatiske og psykologiserende fengselsbetjenter, men helt uten grenser for hvor inngripende og manipulerende de er overfor mennesker i en sårbar og maktesløs situasjon.

 Fengselsabolisjon gjennom reform og revolusjon

Kriminalpolitikk har den deilige fordel for politikere at den i hovedsak rammer mennesker deres kjernevelgere ikke liker og føler seg utrygge ved. Dette gir et politisk frirom til forenklede utspill, slik at det kun er utlendings- og innvandringspolitikken som kan konkurrere. Og når man til overmål kan koble utlendinger og kriminalitet sammen er det full plate i den politiske bingo. I en tid hvor medmenneskelige prinsipper viker for hvem som gjør seg fortjent til samfunnets omsorg og støtte, er det kriminelt fristende å skamride gallupdemokratiets enkle sammenhenger. Det finnes det utallige historiske forbilder for hvordan politikere kan øke sin popularitet ved skarpe utfall mot de foraktede og gjerne utrope oss til samfunnets fiender. Nordiske politikere, selv på deler av venstresiden, har tilsluttet seg en internasjonal utvikling med stadig mer høyrepopulistisk kriminalpolitikk. Her handler det ikke lengre om valg mellom løsningsforslag på reelle problemer, men hvilke utspill som kan trenge igjennom i den mediebårne konkurranse. Derfor trenger vi til de grader å styrke fengselsabolisjonismen, ikke bare for fanger, men for hele samfunnet, gjennom både å arbeide for fengselsreformer, men samtidig for den nødvendige samfunnsrevolusjon.

 

 

 































Ortega kriminaliserer media

Av Stein Lillevolden

 

Daniel Ortegas regime i Nicaragua har gjennom flere år forfulgt og lagt hindre for den nå 95 år gamle opposisjonsavisen La Prensa, ved å hindre leveranse av papir, fotoutstyr og trykkeutstyr, beslaglagt deres lokaler, fengslet redaktører, journalister og styremedlemmer, og nå sist to av deres sjåfører. Sist uke måtte så de siste journalister og redaksjonen flykte fra landet! Avisen fortsetter på internett sammen med andre eksilorganer, som Carlos F. Chamorros Confidencial, og i praksis finnes det ikke lenger papiraviser i Nicaragua, og heller ingen andre uavhengige medier. Av landets nåværende 200 politiske fanger utgjør mediefolk «kun» ti, men det er fordi de har mange samfunnskontakter at de har nådd å flykte før arrestasjon. Politiet har beslaglagt redaksjonslokalene og trykkeriet til La Prensa, og tidligere er lokalene til blant annet fjernsynskanalen 100% Noticias og produksjonslokalitetene til multimediene Confidencial, Esta Semana og Esta Noche stjålet av regimet.

 

Valgseier gjennom fengslinger

Et femtitalls opposisjonspolitikere og de mest kjente motkandidater ved fjorårets presidentvalg har sittet fengslet og isolert i over 400 dager, sammen med 150 aktivister. På løpende bånd idømmes de straff på mellom 8 og 15 år ved bisarre skueprosesser. Studenter og ungdomsledere er fengslet, men også menneskerettighetsaktivister og organisasjonsfolk fra sivilsamfunnet. Siden de store demonstrasjonene i 2018 er til nå 1106 organisasjoner oppløst og forbudt av Ortega-regimet og flere sivilorganisasjoner på vei til å bli eliminert. Denne mellom-amerikanske putinisme rammer også internasjonale NGOer og hjelpeorganisasjoner. Gamle geriljaledere fra sandinist-revolusjonen i 1979 sitter nå på lange dommer, fordi de har gått mot utviklingen av et nytt diktatur i landet. Mest kjent er historikeren Dora Maria Téllez, «Comandante dos» og strateg for frigjøreren av Nicaraguas neststørste by León, noe som ga støtet til frigjøring av hovestaden Managua under revolusjonen mot det USA-støttede Somoza-diktaturet. Téllez soner i dag en 15 års dom, preget av sviktende helse i det forferdelige El Chipote-fengselet. En annen av gerilja-kommandantene, Hugo Torres Jiménez som ledet den aksjonen som i 1974 fikk befridd Daniel Ortega fra Somozas torturfengsel, døde den 11. februar i år. Ortega fremhever Torres’ innsats for revolusjonen, men nevner ikke at han selv fengslet ham under så helsefarlige forhold at presidentens redningsmann døde av det.

 

Krigsøkonomi

Jeg deltok i en solidaritetsbrigade i Nicaragua i 1986 til 1987, hvor vi bygde en skole i den fattige landsbyen Las Cidras, tre timers gange opp de bratte Matagalpa-fjellene. Nicaragua var den gang var sterkt militarisert på grunn av forsvaret mot den USA-utstyrte Contras-hæren. Krig og økonomisk blokade er den verste gift for en demokratisk utvikling, og det er ikke tvil om at det skjedde overgrep i kampens hete som jeg nok følte ubehag ved, men bortforklarte med krigen. Krigsøkonomien favoriserte sandinisthæren, sandinistpolitet og sandinistpartiet, og krigen utsatte også sivilbefolkningen for store tap og materielle ofre. Vi bygde skolen under bevæpnet vakthold, men kunne merke at tilliten til sandinistene i vår sterkt religiøse og konservative landsby var tynnslitt. Ved landsbyens markering av avslutningen på vår byggeperiode heiste vi FSLNs røde og sorte fane på skolen, noe som noen tok ille opp, mens den svært gode og inspirerende, Cuba-utdannede læreren nikket mer tilfreds, så det var og er en splittet befolkning.

Det ga det håp om en demokratisk utvikling i landet etter krigens avslutning, da FSLN ga fra seg makten etter å ha tapt valget i 1990. Men de seirende neoliberalister og konservative krefter gjennomførte det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbankens benhårde krav, noe som medførte at vår skole og mange andre offentlige skoler ble stengt og den gode læreren fikk sparken. For tre år siden var jeg tilbake i Las Cidras og kunne med glede se at Ortega-regimet hadde gjenåpnet skolen vår og andre offentlige utdannelsessteder. Landsbyen hadde fått elektrisitet, en hårdt tiltrengt bilvei og et helsetilbud. Men samtidig med den materielle utviklingen har Nicaragua på skremmende vis fått alle trekk av en politistat.

 

Krigsøkonomi i fredstid

Verdensbanken og de benhårde kravene fra pengefondet IMF var med å forsterke de allerede diktatoriske trekk også etter folkeoppstanden i 2018, uten at dette skal brukes som unnskyldning for en politistat. Ortega-regjeringen hadde fulgt långivernes krav om sosiale nedskjæringer og reduksjon i pensjonene for fattigfolk. Det kom til store demonstrasjoner, uten at det var i nærheten av en trussel mot regjeringen. Men et allerede korrupt og korrumpert Ortega-regime reagerte slik totalitære regimer alltid reagerer, med drap og grov politivold. Paramilitære, partitilknyttede grupper og sandinistpartiets ungdomsbevegelse ble bevæpnet. Disse utførte de fleste overgrep og drap, mens politiet beskyttet dem. Minst 355 personer ble drept i løpet av få uker i et land med bare seks millioner innbyggere. Rettsvesenet og straffesystemet er fullstendig underlagt regimet. Selv en av FSLN-tilknyttet dommer og rådgiver for Ortega har flyktet til nabolandet Costa Rica, sammen med journalister, opposisjonspolitikere, aktivister og ikke minst titusener av vanlige mennesker. Over 100 000 nicaer flyktet i 2021, og bare mellom januar og april måned i år har over 50 000 nicaer blitt registrert ved USAs grense.

 

Feiring i bunn

Ved årets offisielle markering av 43-årsdagen for seieren over Somoza-diktaturet var det en påfallende redusert forestilling, selv om presidentfamiliens egne medier forsøkte å gi det hele en glitrende innpakning med elektronisk stjernestøv. Daniel Ortega og ektefellen, visepresident Rosario Murillo og resten av deres diktatorfamiliebedrift så litt pjuskete ut på podiet på Revolusjonsplassen, omkranset av politisjefen og generaler, og representantene for de fem faste, «vennligsinnede» stater Russland, Iran, Cuba, Venezuela og Kina. Selv ikke Ortega/Murillo-parets datter som leder for de innkalte sandinist-ungdommene klarte å få dem opp av stolene i «hyllest» av FSLN-regimet, bare litt applaus i utakt. Ortega gikk tidlig ut med full støtte til Russlands overfall på Ukraina, og hadde nok håpet på gjenytelse for dette, men Russlands økonomi tillater ikke dette sponsoratet lengre. De gode støtter i Venezuela og Cuba er også konkurs. Og Iran og Kina var der for utenrikspolitisk spill overfor USA og deler heller ikke ut pengegaver til diktatorer på sotteseng.  

 



Retten til å si kålorm
Av Stein Lillevolden

Årets ytringsfrihetskommisjon vil antagelig mest bli husket for deres «heroiske» kamp for retten til å kalle politi en kålorm! 
Ut over dette er det ikke så mye minneverdig etter å ha lest deres 356 siders dyrkelse av elitens ytringsfrihet. I all deres kjedsomhet finnes det skremmende lite spor av refleksjon rundt deres egen posisjon, men heller ikke det minste tilløp til makt- og ytringsklasseanalyse. Igjen er det historien om en NOU – Norsk Offentlig Utredning – som godt dekkes inn av Æsops fablers 2500 år gamle satiriske motmaktskommentar om berget som barslet med store bevegelser, men bare fødte en mus. Dagens kommisjon ender opp med en ytringsfrihetsdefinisjon så tannløs at den ikke kan brukes til annet enn å skrive NOU’er med. De supplerer den forrige 1999- ytringsfrihetskommisjons «tungen ut av vindu»-definisjon: «Ytringsfriheten er grunnleggende fordi den bidrar til sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse» med årets tomme ord om «toleranse og mangfold». 

Ytringsfrihetens motmakt
Graden av ytringsfrihet har alltid vært målt på muligheten til ytre og organisere motmakt til det samfunnet vi lever i. Men i gitte øyeblikk har eliten også nytte av ytringsfriheten til egen makt. Livlege Struensee avskaffet sensuren av trykte medier og innførte en slags ytringsfrihet i Danmark/Norge i 1770 i kampen for maktutøvelse gjennom den bimlebamlende, innavlede og psykisk syke eneveldekongen Christian den 7. Etter Struensees henrettelse ble trykkefriheten avskaffet, for makten kunne ikke holde ut at det ble skrevet stridsskrifter fremfor tidsskrifter. De første norske stridsskrifter etter sensurens fall betød gryende nasjonalbevissthet og krav om selvstendighet.

Banalkommisjonen
Motstand mot politiovergrep banaliserer kommisjonen til å kjempe for retten til å kalle en offentlig tjenestemann for kålorm. Ingen steder reflekterer de rundt hvor lett det er å bli dømt for oppfordring til ulovligheter og oppvigleri i Norge for helt banale ting. De er bare fokuserer kun på oppfordring til terrorisme, og glemmer alle aksjonister og sivilt ulydige som utsettes for bøteterror, med forelegg på flere titusener av kroner for å tvinge dem til taushet, fordi deres politiske virksomhet blir definert som ordensforstyrrelse. Norges lovers ordensbestemmelser brukes til å kvele demonstrasjoner og frata dem ytringsfrihet, og i siste ende kriminalisere deltagerne i selv helt små «ordens»forstyrrelser. 

Selvtilfredshets-kommisjonen
Dagens kommisjon fremmer "ytringsfriheten" på egennyttig vis, mens de ikke er glad for teknologisk og politisk utfordring av deres egen makt. De skriver en enorm mengde tomme ord og forslag over NOU’ens 356 sider, helt uten en eneste dissens, selv om flere av kommisjonens medlemmer i deres ytringsfrihetspraksis står for det motsatte av konklusjonene. Mye av det kommisjonen advarer mot, står enkeltmedlemmer for når de ikke er kommisærer. Kommisjonens hykleri slår ut i full blomst når de, helt korrekt, påpeker den misogyni og rasistiske hets Somaya Jirde Ali og Lan Marie Nguyen Berg har blitt utsatt for, uten å forholde seg til at en avYtringsfrihetskommisjonens mest dominerende medlem, Kjetil Rolness nettopp har vært førende i å bygge opp hetsstemningen mot disse to viktige stemmer i norsk samfunnsdebatt. I en av Rolness’ mange nedlatende kommentarer på Facebook seksualiserte han Somaya Jirde Ali og Vogue-redaktør Rawdah slik: «De er tøffe. De er rå. De dekker til håret sitt etter gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet. Og de fremstilles som feministiske forbilder i en «moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis» (Dagsavisen) som mottar 30 millioner årlig i statsstøtte.»

Schibsted-kommisjonen
Den Schibsted-tyngede kommisjonen er mest opptatt av norske mediers trussel fra internasjonale elektroniske medier og behandler ytringsfrihet i stor grad som et avis-spørsmål. Overvekten av Aftenposten-tilknyttede medlemmer av kommisjonen gjør at disse har flere stemmer i enn samfunnets minoriteter. Typisk nok blir derfor også kommisjonens kritikk av § 185 (rasismeparagrafen) bare språkmessig og grammatikalsk, hvor de foreslår et mer tabloid språk i loven, i stedet for seriøst å undersøke hvor tilfeldig norsk politi og domstoler faktisk behandler rasisme-anmeldelser. Rolness er nok et trist eksempel på hvordan nyliberalistiske mediers dyrkelse av ytringsfrihet avgrenset til å være drittsekkenes frihet. Den lystige Rolness kaster rundt seg med beskyldninger om identitetspolitisk sensur og kanselleringskultur, men er selv den som mest aktivt forsøker å kansellere sine politiske motstandere. Ikke minst dyrker han frem sin egen definisjon av norsk identitet og demokrati, avgrenset til de som ligner ham selv – de bitre og innebrente små menn fra Norge. Han fremstiller seg selv som et lys i mørket, selvlysende og modig, men henter all sin argumentasjon fra de mørkeste kroker, og blir klappet frem av den gamle gutteklubben av mediefolk med bakgrunn fra 1980-tallets musikkaviser og rockeklubber, som nå pleier sitt infantile selvbilde gjennom misogyni og rasisme. Men Ytringsfrihetskommisjonen ser bare kanselleringskultur som en trussel utenfor egne rekker.

 

Slapp-kommisjonen
Kampen for ytringsfrihet har vært kampen mot makthaverne, mens Ytringsfrihetskommisjonen dessverre er eliten og maktens selvtilfredse dyrkelse av egne interesser. Ytringsfrihet går hånd i hånd med makten hvis den ikke utfordres, men dessverre har årets kommisjon ikke gjort annet enn å bekrefte sin egen posisjon i samfunnet. Pliktskyldig nevner de i et underavsnitt et av tidens viktigste ytringsfrihetsspørsmål rundt Julian Assange, men ror seg i land med at «Kommisjonen har ikke hatt anledning til å gå inn i denne problematikken i sin fulle bredde, men understreker behovet for at forholdet mellom ytringsfrihet, offentlighetsprinsippet og de hemmelige tjenester og forsvarets virksomhet kontinuerlig settes på dagsordenen”. Slappere kan det ikke gjøres, når de selv hadde fått ressurser og sekretariat til nettopp å sette ytringsfrihet på dagsorden. Kommisjonen er ikke engang kvalifisert til å bli kalt kålorm, eller noen av de andre latterlige «skjellsord» de foreslår når de leker ytringsfrihet.

 



Eirik Jensens Uro

Av Stein Lillevolden, 2016

 

Arrestasjonen av politimannen Eirik Jensen og den påfølgende tiltalebeslutning for grov korrupsjon og narkotikakriminalitet har blitt møtt med vantro i Norge. Mange er opptatt av å finne mer eller mindre konspiratoriske forklaringer på at den mediedyrkede politimann må ha blitt lurt i en felle, for de kan ikke tro at lederen for gjengprosjektet og Spesielle Operasjoner i Oslo-politiet bare er en simpel, pengegrisk forbryter. Hans kolleger mener forutsigelig nok at Jensen er utsatt for en komplott fra deres faste fiendebilde  ”det organiserte kriminelle gjengmiljøet”, mens islamhysterikeren Hans Rustad i document.no  like programmessig lanserer forklaringen om hevn fra  ”politisk korrekte” mot en mann som skal ha uttalt seg kritisk om innvandring, og nå sist musikeren og kultursosiologien Knut Schreiner som mener at Jensen kan bli en folkehelt.

 

Modus Operandi

Politiet fokuserer gjerne på modus operandi, det handlingsmønster en type forbrytere vanligvis følger. Hvis man ser på kategorien svikt fra profesjonelle som i stor grad har kunnet definere sitt eget regelverk,  er Eirik Jensens modus det mest banale av alle. Innenfor all verdens spesialenheter og  undercoveragentbaserte politienheter bygd opp etter modellen fra det amerikanske DEA, Drug Enforcement Administration, narkotikabekjempelsens FBI, har man opplevd et hav av korrupsjonssaker som Jensens. DEA er frontorganisasjonen i ”War on Drugs” og setter premissene for andre samarbeidende enheter både når det gjelder mål, midler og menneskeforakt. Under mottoet ”Tough Work, Vital Mission” har de eksportert sine arbeidsmetoder og etterretningsopplysninger til samarbeidene enheter verden over, på samme måte som terrorbekjempelse også tvinges til å følge den amerikanske mal.

 

Narkotikapolitiets Uropatrulje i Oslo ble bygd opp etter modell av den beryktede og hypervoldelige Uropatruljen i København, som igjen hadde hentet inspirasjon og opplæring direkte fra DEA. I København kom Uropatruljen til slutt så ut av kontroll at de begynte å slåss med andre politifolk, og under EU-demonstrasjonene 18. mai i 1993 var Uropatruljen pådriverne til at det ble skutt 113 skudd mot demonstrantene og alvorlig skadet et titalls personer. Av rent hell ble ingen drept. Til slutt ble den danske Uropatruljen oppløst, fordi de var helt ute av styring med ulovlighetene sine. Tilsvarende har skjedd i en rekke land hvor man har basert seg på DEA-modellen for ”narkotikabekjempelse”, hvor det hele ender ut i lovløse hevnaksjoner, vold og ikke minst korrupsjon, der politiet selv blir en del av narkotikaøkonomien.

 

Policing by proxy

Hoveddelen av de norske narkotikaagentenes arbeid har vært å skape uro hos de uroenhetens far, Arne Huuse kalte ”det siste ledd i narkotikakjeden”. Det vil si de nedslitte brukerne på gatenivå skal utsettes for uinnskrenket politimakt, med påstanden om at dette vil forplante uro oppover i systemet. Dette er kriminalitetsbekjempelse mot stedfortredere, der de mest nedslitte utsettes for kontroll og overgrep, i håp om å ramme ”kyniske bakmenn”. I de senere år har trakasseringen av gatenarkomane blitt utvidet med forvisning fra byområder og en bøteterror, hvor de dynkes ned med bøter for å oppholde seg sammen med andre rusbrukere i det  fellesskap man er avhengig av for å skaffe de livsnødvendige brukerdoser. Ut fra ethvert juridisk eller moralsk perspektiv er politiets urotjeneste dypt forkastelig. Derfor er det typisk norsk rusbruker å være død, fordi Uropatruljen har langt på vei klart å sprenge og atomisere det avgrensede nødvendighetskollektivet  av utstøtte narkotikabrukere i Oslo sentrum, slik at ingen kan stole på hverandre og det blir umulig å få roen til å kontrollere renheten av stoffet før du har det i åra. Når stoffet stadig beslaglegges og jaktes, blir flere tvunget inn i et livsfarlig blandingsmisbruk med legale medisiner, noe som gjør at grensen mellom en tilstrekkelig dose for å overleve og en livsfarlig overdose blir ugjennomskuelig og uberegnelig.

 

 

 

Halsgrepet

Uroene har, i sin lille fordekte agentverden, utviklet en rekke spesialiteter innen vold og trakassering. Stripsearchs og fornedring på gata er hverdag for mange. En annen daglig og helt klart ulovlig metode er halsgrepet, noe som må kunne kalles organisert politivold. Du kan alltid gjenkjenne en uro på strupetaket. De ”kyniske” narkomane påstås å oppbevare stoffet sitt i munnen, for hurtig å kunne svelge det ved politiaksjoner. Ta en dag ved Oslo S eller i Skippergata og observer uroene når de plutselig kommer løpende, griper en sliten person med et kvelertak rundt halsen, for så å brekke opp kjeften. Noen ganger finner de en pose eller to, men de fleste gangene er det feilslag. I første tilfelle, hvor litt dop blir beslaglagt, kan de påberope seg å ha  loven i ryggen for sin vold, ut fra retten til å benytte de nødvendige maktmidler for å hindre et lovbrudd.  Men alle de gangene de ikke finner noe dop med deres brutale halsgrep, er dette faktisk klart ulovlig politivold! Uroene har utvidet halsgrepet med ”ny” teknologi. Mange husker nok bildene av de uroene som forsøkte å brekke opp kjeften til en mann på Carl Berner med deres sammenleggbare stålbatong. Disse videopptagelse  gjorde at Oslopolitet ble ilagt en foretaksbot på 90 000 kroner, men reaksjonen kom kun fordi noen dokumenterte det. Tilsvarende overfall skjer hver dag, men kommer aldri i mediene og blir derfor heller ikke dømt ulovlige. Noen mener politiet burde utstyres med disse små actionkameraene for å bevise de gjør et forsvarlig arbeid. Det ville gi større mening å utstyre rusbrukere med GoPro-kamera for å dokumentere deres kontrollhverdag, så lenge uropolitiet får operere helt utenfor lov og rett.

 

 

Cognovimus Reperimus Capimus

Eirik Jensen fikk sving på sin karriere da søkte seg vekk fra å være vanlig plattfotkonstabel i ordensavdengen, til å bli  Uropatruljen i Oslos mest pågående og brutale spaner. Deretter inngikk han i en hemmelig undergruppe av Uro med det barnslige agentnavnet Omega, før han toppet karrieren ved å bli utnevnt til å lede gjengprosjektet i Oslopolitet. Denne ble så oppdatert til dagens modell for kriminalitetsetterretning, i det som med James Bond-aktig terminologi ble døpt ”Avsnittet for Spesielle Operasjoner – SO”. Jensen utstyrte spesialgruppen med egen logo som forestiller det mektige fabel- og skrekkdyret Griff, en løvekropp med vinger og fuglehode, og for sikkerhets skyld med et spyd i kloen, for virkelig å demonstrere at de skal være spydspissen i norsk politiarbeid. Etterretningsfabeldyret hans skal symbolisere årvåkenhet og aktpågivenhet, og Jensen toppet eventyret med et Harry Potter-aktig motto på latin: ”Cognovimus Reperimus Capimus”, en trylleformular som oversatt betyr noe i retning av Vi vet, Vi finner, Vi tar.  Jensens problem ble, som for så mange undercover-politi før ham, at han begynte å Capimus seg betalt for ikke å Cognovimus og Reperimus.

 

 

Vidar W

Jeg har vært i den desidert ubehagelige situasjon å få føle på Eirik Jensens politimodus gjennom årene. Det begynte under Natt til 1.mai-opprørene fra 1978 og fremover, og fortsatte med Blitz. Da vi startet Blitz i 1982 oppdaget vi fort at vi hadde en noe tvilsom nabo i Pilestredet som het Vidar og et etternavn som nesten var mitt eget, bare uten dimunitivformen.  Vidar var amfetamin-pusher med så døgnåpen butikk at man ikke behøvde å være hemmelig infiltratør for å fatte mistanke. Det vi ikke visste, var at Eirik Jensen var hans føringsagent, og at Vidar var uroenes beste tyster. En vårdag i 1983 hadde en forsmådd kunde, eller kanskje heller en snytt dealer skåret opp alle dekkene på hans Ford Granada, og Vidar W løp rundt utenfor Blitz med et balltre, ropte og skrek. Plutselig slo han løs med bat’en på noen tilfeldige personer på vei inn på Blitz. Vi styrtet selvfølgelig ut får å hjelpe vennene våre. Mens vi forsøkte å hamle opp med amokkgjengeren, ser jeg at to nære spaner-kolleger av Jensen sitte i den klassiske gule Volvo 242 på andre siden av gaten, men de løfter ikke en finger for å stoppe Vidars overfall på oss. Det er en klar tjenesteforsømmelse ikke å handle på et overfall, men de to spanerne bare observerer volden og kjører deretter  vekk. I ettertid anmelder vi derfor de to spanerne. Saken blir selvfølgelig henlagt med at intet politi hadde vært i Pilestredet på dette tidspunkt, og de to navngitte spanerne hadde overhode ikke vært i byen eller på arbeid den dagen...

 

Gjøkungen Tøffe

Grunnen til at jeg kom på denne lille episoden, er at i selvbiografien ”På innsiden” forteller Eirik Jensen nettopp om Vidar W, og utstyrer ham betegnende nok med dekknavnet ”Tøffe”. Vidar W var en av Jensens første faste tystere i narkotikamiljøet, så det var derfor han fikk operere helt fritt og ikke ble stoppet, enten det var med speedsalg eller overfall med balltre. Jensen kaller Vidar for sin gjøkunge. Som kjent legger gjøken egg i andres rede, og avkommet sparker de andre fugleungene ut av redet og tar all maten selv. Vidar W fant derfor en lukrativ måte å utnytte samarbeidet med Jensen. Først kritet han så mye amfetamin han kunne få hos en dealer, og deretter tipset han Jensen som så gjennomførte razzia og fengslet dealeren. På denne måten fikk Vidar W varene gratis for videresalg, for det tok år før dealere kom ut igjen. Etter hvert ble opplegget gjennomskuelig, særlig for allerede paranoide speedfreaks, så det hele endte med at Vidar W ble skutt og drept. Det har alltid vært farlig å være underlagt Jensens helt særlige beskyttelsesprogram.

 

Kriminalitetsetterretning og Spesielle Operasjoner

Kriminalitetsetterretning er i følge reklamen en form for ”etterforskning” før ting skjer, og har i ly av narkotikakrigen fått utvikle seg til spydspissen i politiarbeidet. En gjeng lurvete utseende politifolk på omkring 25 stykker har i lange perioder stått for mellom en femtedel og en fjerdedel av alle pågripelser i Oslo. Så mange skumle bakmenn finnes ikke, så derfor ender det som i alt politiarbeid med å gå  utover de svakeste og mest utstøtte i samfunnet. Slottsparken, Plata, Egertorvet, Skippergata, Eika har vært samlingssteder, men også åsted for politispanernes selvplukk av nedslitte mennesker. På et punkt i Eirik Jensens forsvarstale i selvbiografien har helt rett, at utviklingen av Uropatruljen etter DEA-metodens brutale arbeidsstil har vært en høyst ønsket og høyt prioritert oppgave, helt fra politiledere som Arne Huuse og fremover til dagens ledelse. Kriminalitetsetterretning er et skifte fra tradisjonelt politiarbeid der inspektør Snusen er på sporet av å løse en krimgåte, til et etterretningsperspektiv der informasjonsinnsamling på forhånd, for å kunne forhindre denne kriminaliteten gjennom personkunnskap om sannsynlige forbrytere og lovbrudd. Dette høres kanskje fornuftig ut, men prisen er at det alltid øker kriminaliseringen av allerede uønskede mennesker og grupper. De vil være mistenkelige selv om de ikke har gjort noe når de først er utpekt som etterretningsobjekt, og kan man ikke påvise noen ulovlige handlinger hos over-våkningsobjektene, blir dette bare et utrykk for deres fordekthet og kynisme, og da kreves det enda mer overvåkning og etterretning. De arbeidsmetoder som var klassiske for kontraspionasje og avsløring av spioner og agenter, smittet tidlig over på bekjempelsen av narkotikakriminalitet og såkalt internasjonal terrorisme. Deretter ble det innført mot økonomisk kriminalitet under dekke av antatt hvitvasking av narkopenger, for så å ta skrittet helt over til den mest tradisjonelle og banale kriminalitet som vold og tyveri — og kanskje enda verre, beveget seg inn på områder som ikke har vært kriminalisert tidligere, som prostitusjon og i stadig større grad også flyktningers rett til asyl. Kriminalitetsetterrettning har blitt et evig selvoppfyllende profeti, fordi politietterretningens kontroll gjør situasjonen så vanskelig for de utsatte at det kan bli få utveier utenom kriminalitet.

 

Gjengprosjektet

Jensens gjengprosjekt har da også oppnådd å radikalisere flere mennesker enn noen rablende iman noen sinne vil klare. Gjennom en bevisst mediataktikk markedsførte Jensen seg som politimannen som gjennom utradisjonelle midler oppnådde kontakt og tillit hos ”innvandrergjenger”, MC-klubber og kriminelle, men at han ble motarbeidet av jurister og politisjefer som ikke forstod gatas språk. Han fanget tidsånden om å være hård mot de hårde, men løsningsorientert og ubyråkratisk, slik hundrevis av amerikanske B-filmer har skildret den siste ærlige snut på gateplan. Gjengprosjektet fik nok et fjollete navn, X-Ray denne gang, som i følge Jensen ”skulle være et kirurgisk instrument, en samla kraft mot et mål, gjerne med evne til å se gjennom det vi retta strålen mot”. Assosiasjonene til Supermann er ikke til å ta feil av, og media elsket det!

Gjengprosjektet var ikke kun opptatt av gjengenes lovbrudd, men kartla også omgangskretsen til folk de hadde fokus på. Eirik Jensen gikk bråkjekt ut i Aftenposten da en forsvarsadvokat tillot seg å påpeke at en rekke personer som langt fra var gjengmedlemmer hadde blitt pågrepet i en uro-aksjon:: ". . . det er en risikosport for utenforstående

å omgås folk som de vet tilhører dette miljøet". Nå er det faktisk slik at det norske

justisvesen er fundert på en rekke rettssikkerhetsgarantier som nettopp skal

verne mennesker mot å bli utsatt for slik "risikosport" fra politiets side, og

gjennom dette beskytte borgerne mot vilkårlighet, uforutsigbarhet og usaklig

forskjellsbehandling fra statens side.

 

Når man møter seg selv i døren

Jeg har ingen innsikt i om Erik Jensen er en korrupt politimann som har mottatt betydelige pengesummer for varsle om grensekontroll og overse smugling av store mengder hasj. Men han har til de grader møtt seg selv i døren i den forstand at saken mot ham er fremkommet etter samme etterretnings- og trusselmodell han selv har benyttet seg av gjennom mange år. Gå etter omgangskretsen til lovbrytere og finn frem til nettverk av store og små som muliggjør virksomheten. Følg pengene, ikke narkotikaen, slik de gjorde i filmene om Al Capone. Gjennomgå hver eneste pengetransaksjon og vennetjeneste. Tru omgangskretsen til å tro at de selv vil få straff hvis de ikke snakker. Finn en eks som har ting i klemme, rist litt i venner med svin på skogen. Bruk pressen aktivt til forhåndsprosedyre.

Saken er ikke så overraskende som alle hans politi- og medievenner hevder, for i alle land hvor DEA-metoden for undercover-politi og politietterretning ble implementert fra 1970-tallet og fremover har det vært lignende saker. Når de lovmessige rammebetingelsene for politiarbeid systematisk blir overskredet, slik hele idéen er med slike  hemmelige, selvstyrte uro-enheter er, så ender det alltid opp med grove forbrytelser, fordi man er vant til å kjøpe og selge opplysninger, dyrke action og ha forakt overfor kjedelig politiarbeid og juridiske begrensninger. Allerede kriminalreporteren Matteus i det nye testamentet påpekte at den som lever ved sverd, vil med stor sannsynlighet selv å løpe inn i et sverd en dag.