Den nye fører har melkebart

Av Stein Lillevolden

Det begynte i 2017. Donald Trump hadde vunnet sitt første presidentvalg, og hans mange sexistiske, rasistiske og kryptofascistiske uttalelser under valgkampen hadde medførte stor uro blant liberale amerikanere for hva som ville komme. Blant disse var den kjente skuespilleren Shia LeBeouf som stod for en kulturell mobilisering, hvor kunstverket «He Will Not Divide Us» skulle stå hele presidentperioden for å vise at Trump ikke skulle kunne splitte befolkningen. Ved åpningen dukket det opp en flokk bleikfeite høyreekstremister med naken overkropp mens de bælmet toliters plastflasker med melk. Den bisarre logikk i å drikke litervis med melk mens det ble ropt rasistiske slagord var en forskrudd form for et rasebiologisk statement for den hvite rases overlegenhet. Melkebælmingen skulle vise at hvites genetiske overlegenhet gjør at de kan drikke så mye melk de vil uten laktose-intoleranse, mens de påstår sorte menneskers mindreverdige evolusjonære utvikling gjør de ikke kan fordøye melk i voksen alder. Her ser de for glatt bort fra etterkommere av kvegoppdrettere i øst-Afrika, men poenget var at nazzene mener de endelig har funnet et moderne akseptert rasebiologisk gen som ikke går på hudfarve, og at dette kunne brukes i deres rasepropaganda om hvit overlegenhet. «Enter the Milk Zone» fikk gjennomslag på rasistisk infiserte sosiale medier som 4Chan, Reddit og andre alt.right-fora. Da skuespiller Shia LeBouf hørte en nazist stå ved kunstinstillasjonen mot Trump og rope at Hitler hadde rett, konfronterte han den hvite «overlegne». Dette fikk museet til å gå i panikk og lukket utstillingen etter tre uker, selv om den skulle stått hele Trumps presidentperiode og mobilisere til samhold.

Rasistene hadde fått seg en melkerampe de utnyttet videre i Trumps presidentperiode. Og Corona-epidemien ble videre en smittekilde for alskens konspirasjonsteorier. Noen i the Milk Zone begynte å fremme Råmelk, altså ammekuens første melk som ikke er varmebehandlet, pasteurisert og homogenisert for å slå ned farlige bakterier i melken direkte fra dyret. Råmelk er den første næringsrike melken kalvene får fra mor for å bygge opp deres motstandskraft mot sykdom og smitte. Norske bønder har i århundrer brukt råmelk til å lage den stivnede puddingen «kalvedans», men ellers bør den være forbeholdt utviklingen av kalvenes immunsystem. Det er vanskelig å få fatt i noen særlig mengde Råmelk, så derfor var det mange konspi-folk som begynte å eksperimentere med rå melk, ikke Råmelk. Dette er vanlig melk som ikke er pasteurisert. I Norge har upasteurisert melk vært forbudt siden 1953, etter at den hadde vært kilde til mange sykdommer og død. Rasebiologene mente det å oppvarme melk til 72 grader Celsius ikke bare fjernet virus og bakterier, men var en tilpasning til svake mennesker, slik de også mente corona- og influensavaksiner er, og derfor er et skjult «folkemord mot den overlegne hvite rase». Mange norske kjøper i skjul rå melk direkte fra bonden. Mange av disse kaller det også Råmelk for å presse opp prisen, men den inneholder ikke de viktige stoffene for kalven og skal derfor kalles upasteurisert og uhomogenisert melk. I Norge har særlig Rebecca Mistereggen i Hans Rustads høyreekstreme mediekonglomerat «document» gjort seg til talsperson for motstand mot pasteurisert melk.

Men så kom metanhemmeren Bovaer som en ideologisk gavepakke for sammenblandingen av konspirasjonsfolk og høyreekstremister. Documents svindeltiltalte journalist Espen Teigen kastet seg med hele sin vekt inn i debatten om Bovaer, som skal redusere kvegdriftens utledning av metangass. Teigen og vennene hans mener Bovaer er årsaken til alskens onder, som redusert sædkvalitet og tidlig død. Alle argumenter fra motstanden mot vaksiner er plutselig overført til melk. I Norge ble Tine meierier utsatt for boikott, mens det lille Røros meieri ble kjørt frem som det sikre, siden de bruker økologiske melk der det ikke er lov for økologisk landbruk å bruke tilsetningsstoffer. Espen Teigen, Rebecca Mistereggen og mange andre som tidligere har latterliggjort økologisk landbruk for å være for Soy Boys uten maskuline verdier, legger nå daglig ut bilder på X av den økomelken de har kjøpt, for å vise de er In the Milk Zone. Det store dansksvenske meieriekonsern Arla blir utsatt for boikottaksjoner over hele Europa, og da særlig i Storbritannia. Tidligere var det islamister som boikottet Arla på grunn av de danske Muhammedtegninger, mens nå er det så anti-islamistene på den ytterste høyreside som bruker deres fienders metode for å ramme Arla. The Milk Zone har blitt den nye mobilisering til høyreekstremisme. De kunne jo bare blitt veganere, men det forbindes altfor mye med Soy Boys og oss «raseforrædere» mot store, hvite bleikfeite mann. Den nye fører har melkebart!

De politiske kulestøpere

Av Stein Lillevolden

«Den Politiske Kandestøber» er en av Ludvig Holbergs mest irriterende og umorsomme komedier, men som teolog og senere jurist visste den danske (han var bare født i Bergen, ikke "norsk" ut over det) professor og komedieforfatter/dramatiker åpenbart mye om politisk lettsindighet. Holberg så med dyp mistro på den tidens politiske populister som påstod de kunne løse seriøse samfunnsproblemer med en brutal håndvending. Disse hurtige politikere er virkelighetsfjerne fantaster som kun støper flere kuler til samfunnets konflikter, uten å løse problemer rundt fattigdom og ulikhet.

I nåtidens møte med en ganske begrenset oppgang i ungdomskriminaliteten i Norge har politikere fra høyre- til venstresiden gått i moralsk panikk og dyrket frem sanseløse løsninger hvor straffebudene får hagle, lavalderen ikke kan bli lav nok, hvor foreldrene også skal straffes økonomisk, eller ved utvisning. Her i Danmark har denne tragiske formen for politisk villskap pågått i snart 30 år og gjort landet til et xenofobisk og brutalt sted hvor særlig minoritetsunge kriminaliseres, fratas alle muligheter og låses inne i stort omfang. Den danske syke i politikken er å øke straffelengden til både det dobbelte og firedoble for unge med påstått gjengtilknytning, i tillegg til sosialpolitiske straffesystemer som den forkjetrede ghettoloven med en massiv forskjellsbehandling som særlig skal ramme personer med minoritetsbakgrunn. Samlet gjør dette Danmark til både et innelåsnings- og utestengelsessamfunn som fullstendig reduserer de unge med minoritetsbakgrunns muligheter. Når danske og norske gjenger nå kjøper voldelige tjenester fra utstøtte unge i det svenske samfunn er det ikke fordi Sverige har mistet kontrollen over kriminalitet, slik norske politikere så bekvemt hevder, men fordi Sveriges sosiale institusjoner i mange år har masseprodusert fortapte unge.

Kjøp av unge gjerningsgutter og -jenter fra Sverige, hentet fra tidligere internerte på ungdomsinstitusjoner, tvangstilbakeholdt under dekke av fremmedgjørende pedagogiske metoder som ikke gir mening for de unge, bare for sosialteknokrater. Det er så deilig lett for danske og norske politikere å kunne skylde på Sverige, og si de ikke har styr på noen ting. Men realiteten er at Sverige bare ligger ti-femten år foran i alt det norske og danske myndigheter ønsker av ungdomsstraff i hårdhendt pedagogisk forkledning.

Grunnen det er så enkelt å hente svenske ungdommer til å gjøre det skitne arbeidet for oppdragsgivere i København og Oslo er det enorme antall plasser i de såkalte SIS-institusjoner i Sverige. SIS står for Statens Institutionsstyrelse, som administrerer et større antall lukkede og åpne barne- og ungdomsinstitusjoner med ca. 730 plasser, hvor mange av dem kan betegnes som ungdomsfengsler med samme elendige og destruktive resultater som den gamle «arbeidsskole for unge lovbrytere» i Norge. Denne ble nedlagt i 1965, etter mange fåfengte forsøk på å reformere deres dysfunksjonelle resultater der de unge bare møtte unge i samme eller verre situasjon, inntil styresmaktene omsider innså hvor skadelig dette britisk-inspirerte brutale Borstal-system for ungdomsavstraffelse.

«Arbeidsskolen» var tiltenkt unge lovbrytere i alderen 18-23 år, så dagens politikere går mye lengre i å fengselsstraffe barn enn de norske politikere som for snart et århundre siden gjorde de første tragiske og langvarige «forsøk» med Borstal-systemet. Det mest kyniske med dagens politikere er at det godt vet hvor skadelig de tiltak de kommer med har vist seg å være gjennom straffehistorien, men går inn i dem med øynene åpne, så lenge det gir politisk uttelling. Derfor tørker de støvet av tankegangen om inkapasitering, som på norsk kan oversettes med «uskadeliggjørelse». Her skal lovbryterens evne eller kapasitet til å gjøre forbrytelser forhindres eller begrenses gjennom innelåsing og stues vekk. Hvis mange nok er utenfor sirkulasjon på grunn av strenge straffer, tror man at kriminaliteten går ned. I den lange historie om fengsel og straff har dette aldri vært resultatet, men tvert imot. Det vil alltid være nye som tar den ledige anledning til å tjene noen raske kroner og litt status de aldri har hatt. Fengselssystemet og ikke minst ungdomsinstitusjonene produserer avmektige og utstøtte mennesker med tragisk forutsigelighet.

I min beskjedne fengselskarriere med forholdsvis korte dommer på 7-8 måneder avsonet i lukkede kolosser som Botsen, Bayern og Ullersmo gjentatte ganger mellom 1980 og 2010 møtte jeg mange fanger som hadde fått livet smadret allerede i «arbeidsskolen». Mange av dagens politikere synes det er passende å senke den kriminelle lavalderen, så institusjonell ødeleggelse av unge liv kan begynne mye tidligere. De vet dette går galt, men hva er vel den enkelte unge mot å vinne et valg.

Jeg var, i forbindelse med mitt tidligere arbeidssted i København, på studiebesøk på en av disse SIS-forvaringsstedene for 14-18-åringer i Sør-Sverige, noe som var en sjokkerende og forstemmende opplevelse, selv for meg som har arbeidet i 14 år i danske ungdomsinstitusjoner og sett innsiden av mange norske fengsler. For ett år siden gjorde unge jenter, de såkalte SIS-tjejerne et tappert opprør mot dette straffesystemet i sosialpedagogiske fåreklær, men det passet ikke til tidens politiske diskurs.

Her i Danmark har vi tilsvarende institusjoner, men bedre pakket inn. Danskene er eksperter i å skjule makt og brutalitet bak stokkroser, stråtekte tak og kvalmende idyll. Svenskene er ærligere der. Skal det være jævlig institusjon, ser det også jævlig ut. Norge har stort sett kopiert det tidligere svenske forbilde på dette feltet. Et av de verste danske stedene er Nexus, eid av København Kommune, men idyllisk plassert mellom skog og fjord i Nord-Sjælland. Både på den lukkede og åpne avdelingen foretrakk den mangeårige lederen å ansette store menn med arbeidserfaring som vektere, dørvakter og kampsport, fremfor sosialarbeidere. Lederen stod selv for opplæring innenfor kampsporten Krav Maga, egentlig utviklet til militært og brutalt selvforsvar. Institusjonslederen insisterte på et antall maktanvendelser hver dag, ikke for å slå ned opprør og uro, men for å vise hvem som hadde makten! Spinkle fjortiser legges i bakken av kampsport-trente medarbeidere for å «banke vett i dem». Som i de gamle norske ungdomsfengslene er dette selve læreboken i å skape unge utstøtte rusbrukere og forbryterspirer. Derfor er det enkelt for de voksne i de kriminelle gjengene, alle med samme bakgrunn som de fra SIS og Nexus, å rekruttere 14-åringer til å gjøre det skitne arbeidet i konflikt med andre gjenger.

Nylig stjal grupperingen Loyal To Familia en større last hasj fra en svensk-dansk gruppering under ledelse av en brutal mann med det poetiske kallenavnet Jordbæret, som er bosatt i trygge omgivelser i utlandet, langt utenfor skuddlinjen. Jordbærets håndgangne kan med letthet og et par hundre tusen i svak svensk valuta rekruttere fortapte unge fra SIS, de med den eneste mulige drømmen er å komme seg opp gjennom kriminell karriere, til å skyte mot LTF her på Nørrebro, bare for håndører og troen på en gangsterfremtid. Danmark og Norge skylder på Sverige, men er selv forrest i en nordisk utvikling for å produsere fortapte unge gjennom krav om lengre straff, høyere murer og mere håndfaste tiltak.

Naive fjortenårige svensker som knapt nok har vært utenfor institusjonene i det svenske samfunn og intet vet om nordiske naboland er tragiske der de blir utstyrt med en pistol og for første gang i livet får et oppdrag. Til all lykke er de elendige skyttere, og til politiets glede vet de heller ikke hvordan de skal komme seg vekk eller skjule sine spor. De senere «vellykkede» attentat i krigen om hasj har derfor kommet fra langt mer profesjonelle hitmen, men fortsatt er det politiske fokus på unge svensker. Både norske og danske politikere høster billige poeng ved hele tiden å peke på Sverige, i stedet for å se den brutale fremtid de selv legger opp til med deres overbudspolitikk for straff, disse hurtige politikere og virkelighetsfjerne fantaster som kun støper flere kuler til samfunnets konflikter, uten å løse problemer rundt fattigdom og ulikhet...

En stemmeforklaring

Av Stein Lillevolden

Det sies ofte at resten av verden burde ha stemmerett ved USAs presidentvalg, fordi det har så stor påvirkning for oss alle. Men i vårt nærområde er det tilsvarende trumpister og det som er enda lengre ute i fascismen snart på valg til Europaparlamentet. Norge har etter to folkeavstemninger bestemt at man ikke skal delta i EU og dets styrende organer. Paradoksalt nok med argumentasjon rundt bortvalg av valg, med enøyd fokus på «det demokratiske underskudd i EU» og manglende parlamentarisme, sauset inn i den norske nasjonalistiske myten om «sjølråderetten». Nå er det absolutt ingen i EU som savner egoistlandet Norges deltagelse, men det finnes både en høyreside og en marginal del av venstresiden innad i EU som argumenterer med tilsvarende norskklingende begrunnelser for nasjonalisme. Så langt har de heldigvis ikke et «norsktenkende» flertall, men den rasistiske høyresiden er i fremgang på meningsmålinger før det forestående Europaparlamentsvalg 6 – 9. juni og prioriterer derfor EP-valget i større grad enn tidligere. Argumentet om «selvråderetten» er ikke lenger så fremtredende, etter Storbritannias sterkt haltende Brexit. Den ekstreme høyresiden og skrotvenstre går derfor nå etter mer makt innad i EU og ikke først og fremst for en utmeldelse.

Jeg har nok ikke vært den mest entusiastiske stemmeberettiget ved Europaparlamentsvalgene – en mangel på «indre jubel» jeg har delt med de fleste andre EU-borgere. Jeg har stemt, men ikke med overbevisning, og tenkt at mer kan en vel ikke forlange av en gammel anarkist. Men ved årets valg har jeg hatt en langt mer bevisst tilgang og derfor allerede forhåndsstemt. Fortsatt ikke med indre jubel, men heller en dypfølt uro over utviklingen i Europa. Selvfølgelig finnes det lyspunkter, som at Alternative für Deutschland (AfD) omsider har blitt uspiselige for den mer parlamentariske delen av den autoritære høyresiden. Ja, selv for Marine Le Pen i Rassemblement National, det tidligere Front National, og derfor er AfD nå ekskludert fra det ytterste høyrepartienes samling i «Identitet og Demokrati (ID)» i parlamentet. AfD’s spisskandiat Maximillian Krah utttalte at «ikke alle som bar SS-uniform var forbrytere» og tidligere har han sendt tilsvarende signaler ved å si at unge tyskere skal være stolte av deres besteforeldre. SS var som kjent det tyske nazistenes partitilknyttede væpnede styrker, så deres nazipolitiske forbrytelser kunne ikke gjemmes vekk, slik som den påstått upolitiske tyske hær Wehrmacht. For Marine Le Pen lignet disse uttalelser for mye på faren Jean-Marie Le Pens mange beryktede utsagn i hans maktdager, som at Holocaust «bare var en bagatell i historien»!

Dansk Folkeparti og de andre nasjonale partiene med avslappet forhold til rasistiske tanker finner det nå mer beleilig å være ryggklappere for Marine Le Pens renvaskede høyreradikalisme og støttet henne i at AfD skal ut av partigruppen. Samtidig skjer det en tilnærming til et annet stort regjeringsbærende parti med fascistiske røtter, den italienske statsminister Giorgia Melonis Fratelli d’Italia.  De er medlem av den høyreorienterte partigruppe av «Europeiske konservative og reformister» ECR i Europaparlamentet, hvor den radikaliserte høyresiden tilsvarende er i fremgang på bekostning av mer tradisjonelle konservative partier, med nettopp Meloni og spanske VOX i front. Her finnes også Sverigedemokratarna, også et parti med røtter i nazismen. Dette ses stort på, så sterke krefter arbeider for å forene ID og ECR i Europaparlamentet, noe som vil ytterligere vil svekke de gamle konservative partiers innflytelse og tilsvarende styrke de høyreautoritære bevegelser.

Etter eksklusjonen fra ID har AfD hatt litt tilbakegang på meningsmålingene, også fordi de har vært innblandet i skandaler om kinesisk spionasje i Europaparlamentet og ikke minst de hemmelige møtene med hybridfascistene i de Identitære og enkelte medlemmers relasjon til Reichbürger-bevegelsen som for tiden er i retten for å forberede statskupp i Tyskland. Den ekstreme gruppeformann i regionen Thüringens landdag, AfDs Björn Höche har oppfordret tyskere til å gå mot støtte til Ukraina og stille seg skulder ved skulder med Putins regime.  Likevel er AfD fortsatt det annet største parti ved tyske meningsmålinger før EP-valget, bare overgått av CDU. En del av avskallingen har gått til det nye «venstresidepartiet» Bündnis’ Sarah Wagenknecht, som tilsvarende går til valg på stengte grenser fra et «soialistisk» utgangspunkt.

I vårt felles naboland er Sverigedemokraterna nå parlamentarisk støtteparti for regjeringen Kristersson, bestående av de konservative i Moderatarne, Kristdemokraterna og Liberalarne, så Sverigedemokratarne er i samme kjerneposisjon som dengang Dansk Folkeparti kunne styre dansk politikk uten å være regjeringsmedlem. Sverigedemokraterna opnådde 20,5 prosent af stemmene ved valget i 2022, samtidig som de i inneværende periode i Europa-Parlamentet sitter på tre mandater. Sverigedemokraterna har gjennem mange år forsøkt å bortforklare alle forbindelser til deres nazistiske og fascistiske opprinnelse, men er fortsatt sterkt islamofobisk og vokser på deres anti-innvandringsprofil. Dette bidrar til å trekke den svenske regjeringen enda lengre til høyre. Sverigedmokraterna var fra tiden i ”Bevara Sverige Svenskt” motstandere av NATO og EU, men med de parlamentariske ambisjoner og støttehjul for regjeringen er ledelsen i partiet nå tilhengere av NATO-medlemskapet. Partiets antimuslimske profil ble styrket av Tyrkias mange krav for at tillate et svensk medlemskap i NATO. Ved EU-valget i 2019 fik Sverigedemokraterna 15,3 prosent av stemmene på et program hvor innvandring var skylden i alle problemer i Sverige, og hvor de gikk inn for en påståttfrivillig remigrasjon, en deportasjonspolitikk på linje med de norske fascistene i Norgedemokratene. Sverigedemokraternas ledelse har også gått fra at være klart Putin-vennlige, til nå fotslepende støtte Ukraina mot Russland. Dette har frustrert mange av partimedlemmene, og enkelte er derfor gått til det enda mer høyreekstreme minipartiet  ”Alternativ för Sverige”. I tillegg stiller den dansk-svenske koranbrenneren Rasmus Paludan og den fascistiske sjablongkunstneren Dan (Fredrik) Park seg som kandidater til EU-parlamentet.

I Finland blev det ekstremnasjonalistiske parti De Sande Finner i 2023 innlemmet i den konservative regjering, bestående av De Sande Finner, Samlingspartiet, Svensk Folkeparti og Kristendemokraterne. Menregjeringspostene har ikke stoppet de nazistiske skyggene fra fortiden. Efter bare ti dager måtte partiets økonomiminister, Vilhelm Junnila, trekke seg etter anklager om forbindelser til nynazistiske grupper. For eksempel gratulerte han en partikollega med kandidatnummer 88. Tallet brukes i nazikretser som kode for Heil Hitler, to ganger H er den åttende bokstav i alfabetet. Siden har også finansminister Riikka Purra kommet i strid storm efter avsløringer av kommentarer på internettet fra 2008, hvor hun bl.a. kaller tyrkiske innvandrere for »aber«. De Sande Finner er det nest største parti i det finske parlament, og større enn sosialdemokratene i Finland.

Her i Danmark er Dansk Folkeparti sterkt desimert etter et indre oppgjør om partileder Morten Messerschmidts svindelaktige metoder for å skaffe EU-midler til partiet. Deres flyktninge- og innvandringsfiendtlige linje har blitt ytterligere skjerpet etter at den «moderate» opposisjon mot Pia Kjærsgaard og Messerschmidt forsvant inn i den riksrettssdømte Inger Støjbjergs nye parti Danmarksdemokraterne. Dansk Folkepartis toppkandidat til Europaparlamentet Anders Vistisen produserer nå Trump-aktige «Drain the Sump» meldinger på det sosiale mediet X, med varianter rundt «Bruxelles er en politisk sump. Det bliver vi nødt til at sætte en stopper for». Dansk Folkeparti er nå det eneste danske parti til EU-valget som har et program for utmeldelse av EU og kravet om en norskklingende selvråderett. Dansk Folkeparti er ved årets valg sterkest utfordret av en høyredreining i partiet Liberal Alliance, hvor lederen Alex Vanopslagh kaller seg Daddy på TikTok og kopierer Jordan Pettersons evne til å tale direkte til søkende unge cis-menn, med råd om politikk og ”tro på seg selv”.

Det ytterste høyre i EU-valget er som tatt ut av Trumps presidentkampanje: motstand mot flyktninger og migranter, motstand mot klimatiltak og motstand mot det de kaller nedbrytning av kjønnsroller, familiemønstre og tradisjonell kultur. Dette er salgbart  og har revet den mer tradisjonelle konservative og liberale høyreside i EU-parlamentet med seg i kraftig bevegelse mot høyre. I Danmark og mange andre land har sosialdemokratenet tilpasset politikken til motstand mot flyktninger, men også uttalt motstand mot islam. I Tyskland har denne høyredreining av hele venstresiden fått sterk fremgang fra Sahra Wagenknechts parti med politiske linjer tilbake til DDRs statsbærende kommunistparti. Lignende venstrebevegelser med røtter i betongkommunismen ses i mange andre europeiske land, med kraftig motstand mot våpenstøtte til Ukraina, mot innvandring og en tradisjonell tenkning rundt en allestedsværende USA-imperialisme og EU-motstand, noe som bringer dem tett opp til den ytterste høyreside. Det norske miljøet rundt nettsiden steigan.no er et talende uttrykk for denne utvikling av en tilbakeskuende venstreside med en forskrudd forståelse av Putin som «antiimperialist», truet av NATO, EU-motstand, skepsis til eksistensen av klimaforandring, vaksinemotstand er alle forståelser som bringer dem i armene på den fremadstormende ytterste høyreside.

Jeg kommer aldri til å stole på dansk EU-politikk eller EUs politikk, men problemet da som nå er at venstresiden ikke var i stand til å stille alternativer og mobilisere mot høyredreiningen. I dag gjør dette det enkelt for den stadig mer maktorientert høyreside å vinne frem med deres enkle løsninger og en nostalgiske løfter om nasjonale løsninger og stengte grenser. Venstresiden vil alltid tape når de bare etterligner høyresiden og fremstår som systembevarende, fremfor å stå for en reell kritikk av EU. Min stemmeforklaring blir altså at jeg stemmer mot det ekstreme høyres økte makt og initiativ i EU, samtidig som jeg er frustrert over ikke å finne en reell alternativ politikk fra den europeiske venstresiden, og ingen utfordring mot en voksende og sterkt radikalisert høyreside i Europa. Trumpismen er her allerede og da nytter det ikke å snakke uforpliktende om «sjølråderett».

TALER DU FLYTENDE McCARTHYSK?

Av Stein Lillevolden

På 1950-tallet slo senator Joseph McCarthy seg stort opp på vrangforestillinger og løgner om en påstått kommunistisk infiltrasjon i USAs statsadministrasjon og store samfunnsorganisasjoner som bevisst underminerte det amerikanske samfunn. Dette førte til en mangeårig heksejakt hvor det ble utpekt utallige «kommunistiske infiltratører». Tusenvis ble blacklistet, slik at de mistet arbeidet. Påstand om homofili var i tillegg en mye brukt begrunnelse for svikerstemplet, og jødiske intellektuelle var særlig mistenksomhetsverdige. De mest berømte ofrene for mccarthyismen var fra filmindustrien, hvor den senere president Ronald Reagan var en flittig medløper i å utpeke moralsk og politisk fordervede. Charlie Chaplin og andre kulturpersonligheter flyktet ut av landet. Richard Nixon var personlig venn av Joseph McCarthy og bygde sitt offentlige ry rundt deltagelse i heksejakten, inntil han taktisk distanserte seg fra McCarthy da dennes heksejakt ble upopulær på grunn av dens politiske paranoia og overdrivelser.

Herskermentalitet?

I dagens Danmark forsøker Socialdemokratiet nå å vende tilbakegang og regjeringsslitasje, og styrke seg foran det kommende EU-valget gjennom en stadig mer rasistisk mccarthyisme. Partiets nye talsmann i utlendingspolitikk, integrationsordfører Frederik Vad stod nylig i Folketinget og viftet med en svensk rapport han mente beviste omfanget av samfunnsundergravende virksomhet utført av innvandrere og etterkommere. For å understreke innleggets betydning, utropte han dette til sin «vigtigste tale som folketingsmedlem så langt». Deretter maner han frem et bilde av en skjult fiende, forkledt som velintegrerte borgere for å underminere det danske samfunn. Det er ikke lenger bare innvandrere i tre generasjoner i de utropte ghetto-områder som er farlige, men nå hjemsøker verdikampen «Københavns Professionshøjskole, et apotek i Nordsjælland eller et kantinebord i en statslig styrelse». Den svenske rapporten han vifter med og helt overgearet hevder er et av de dyrebareste dokument vi har, er en av de mange utgivelser fra det kriminalpreventive råd i Sverige. Frederik Vad påstår ”den viser, hvordan titusindvis af mennesker i klaner og bander og i bestemte etniske miljøer har infiltreret, og jeg citerer: alle væsentlige sektorer i det svenske samfund”.

Problemet med denne utlegning er at det ikke er dette rapporten handler om eller sier! Rapporten handler om ”muliggörare” (crime enablers på engelsk), de som muliggjør kriminalitet ved å hjelpe kriminelle. De svenske forskere som har skrevet rapporten sier at Vads tall ”titusindsvis” ikke finnes i deres forskning og det er heller ikke en etnisk beskrivelse. Dette finnes altså ikke i rapporten, og er heller ikke noe de mener er en korrekt beskrivelse av temaet. Dette tar ikke motet fra Frederik Vad. Han kaster derfor inn det svenske politiets estimat på 62 000 personer de hevder er direkte eller indirekte er involvert i svenske organisert kriminalitet og gjeng-problematikk. Men svensk politi sier heller ikke noe om innvandrere, etterkommere eller etnisitet, og slett ikke noe om at disse har infiltrert de viktigste svenske institusjoner: Men den manipulerte fortellingen om samfunnsnedbrytende infiltrasjon passer så perfekt inn i det danske Socialdemokratiets mccarthyisme og statlige rasisme, der de utlegger Vads ville tale som en advarsel mot innvandreres «herskermentalitet».

Borgerkrig?

Frederik Vad står ikke alene. Den danske justisminister Peter Hummelgaard har også lest svensk, muligens med hjelp av Google Translator. I hvertfall går han sterkt ut og hevder at Sveriges statsminister Ulf Kristersson helt oppsiktsvekkende hadde betegnet situasjonen i Sverige som en borgerkrig: «Det är hämnd på hämnd, grupperingar som skiftar, som ibland ligger i krig mot varandra och ibland bedriver inbördeskrig”. Det ordet den danske justisminister fester seg ved er det svenske ordet «inbördeskrig». Det kan i en riktig sammenheng bety borgerkrig, men det den svenske statsministeren talte om var en innbyrdes krig mellom ulike kriminelle grupperinger i Sverige. Det ville vært oppsiktsvekkende om det hadde brutt ut borgerkrig i Sverige uten at andre enn den danske justisminister hadde hørt om det, men han har fortsatt vanskelig for entydig å gå tilbake på sine uttalelser. Som den drevne mccarthyianer når de blir tatt i løgn, uttaler justisminister Hummelgaard at den svenske statsminister «tilsyneladende er blevet citeret forkert». Noen andre, selvfølgelig ikke han selv, hadde sitert og forstått den svenske statsministerens uttalelse feil.

Enhver med normal innsikt i skandinavisk politikk ville nok stusset over at en konservativ svensk statsminister plutselig skulle mene det er brutt ut borgerkrig i landet, men det passet jo så fordømt godt inn i den danske mccarthy-fortelling om farlige infiltratører. Lignende utlegning om Sverige har det være lassevis av i Norge også opptil valg, og vil nok vane tro også dukke opp i den kommende norske valgkamp. Norske politikere tror også de kan «svensk», men det eneste de behersker er flytende mccarthysk!

 ---------------------------------------------------------------------------------------------------------

DEN NORSKE MISTENKELIGGJØRING AV JØDER
Med rette er det, verden over, raseri og fortvilelse over den brutale krigen Israel gjengjelder Hamas’ forferdelige terrorangrep. Både Hamas og Israel har mye de burde stå til rette for, men i Norge har sentrale deler av venstresiden rettet fokus ikke bare mot Israel, men mot norske jøder. De behandles som om de støtter vold mot sivile palestinere, og det forlanges at de skal forklare deres relasjon til sionisme.
Jeg har norske venner bosatt i Israel som mottar de voldsomste kommentarer på sosiale medier fra norsk venstreside. Ved 8. mars-demonstrasjonen i Oslo var det særlig Rødt-representanter som skapte en fortelling om «sionistiske provokasjoner». Partiet Rødt har i liten grad vist ledelse og analyse av situasjonen for norske jøder, men vært med å rope avlagte slagord fra 1970-tallet. 
Rødt søsterparti her i Danmark, Enhedslisten har til nå hatt en langt tydeligere ledelse. Noen dager etter Hamas’ terrorangrep skrev politisk ordfører, dvs. partileder, Pelle Dragsted: »Udover at være en brutal terrororganisation, er Hamas en islamistisk, reaktionær, kvindefjendsk, homofobisk, antidemokratisk og stærkt antisemitisk-racistisk bevægelse, som fortjener modstand fra alle progressive kræfter i verden. Den reaktionære politiske islamismes fremmarch i den arabiske verden siden 80erne er noget af det værste der er sket for den palæstinensiske sag«. 
Dette adskiller seg fra det bildet av en frigjøringsorganisasjon mange på norsk venstreside fremmer. Nå er det delte meninger i Enhedslisten om partiledelsens tilbakeholdenhet overfor mange av solidaritetsdemonstrasjonene i Danmark og de er under sterkt press. Uansett har det ikke her vært den type offentlig angrep og ubehagelig direkte utskjelling av danske jøder som vi ser fra deler av den norsk venstreside. 
Norge har som kjent den sorteste historie når det gjelder mistenkeliggjøring av jøder, og vi trenger ikke å gå tilbake til Grunnlovens jødeforbud, paragraf 2 i 1814, eller norsk i beste fall passivitet, i verste fall deltagelse i deportasjonene av jødene under krigen. Det er mange nyere eksempler. I 1968 og 1969 satte det paranoide kommunistregimet i Polen gang i en antisemittisk kampanje som gjorde det umulig å leve for polske jøder i landet, ved at de ble fratatt arbeid, bolig, utdannelsesplass. Så mange som 30.000 polske jøder måtte flykte. Danmark tok imot 4000 polske jøder på flukt, Sverige tilsvarende mange, mens Norge sa 0, NULL! Deretter ga de en fordekt og mistenkeliggjørende forklaring på nei til å ta imot jøder på flukt. For at dette 0 ikke skulle se ut som et politisk vedtak, tok Norge i bruk regelverket fra krigens slutt, som i 1946 skulle hindre «for mange...» jøder kom til landet. Helt uten blussel pålegger de så i 1969 Det Mosaiske Trossamfunn ansvar for eventuelle polske jøder de «ønsket» inn i Norge. Dette er altså bare 23 år etter at de jødiske trossamfunn med det norske storsamfunnets hjelp nærmest var utradert i utryddelsesleirer. Trossamfunnet hadde heller ikke fått politisk og økonomisk støtte til gjenetablering i Norge, så det var et sterkt redusert, fattig og traumatisert jødisk samfunn her i 1969. De hadde selvfølgelig ingen mulighet til å gi den norske regjering hjelp til boliger, arbeid og økonomisk grunnlag for polske jødiske flyktninger. Norske myndigheter kunne deretter tvette sine hender og si at norske jøder ikke ønsket polske jøder inn i landet. 
Slik kan bevisbyrden alltid vendes i det ensrettede norske samfunn! Det er derfor ingen overraskelse når norske jøder i dag føler seg såret av den politiske kampanjen og mistenkeliggjøring som nå føres mot jødiske «sionister». 

Antirasisme mot jødehat

Av Stein Lillevolden

Etter årets store markering av den skjebnetunge Krystallnatten for 85 år siden, ble den danske overrabbiner Jair Melchior, lett gjenkjennelig med sin viktige insistering på alltid å gå med kippa, i år overfalt i et S-tog her i København. Vi selverklærte antirasister burde stått i første rekke mot antisemittisme og derfra reagert med mobilisering mot den rasistiske vold som rammer en jødisk religiøs leder, men i skyggen av krigen i Gaza har reaksjonene vært ganske halvhjertede. Heldigvis er Melchior i seg selv en hel antirasistisk bevegelse, og typisk for ham ønsket han å gå i dialog med gjerningsmannen, for å få klarhet i hvor hatet kom fra.

Jeg er gammel solidaritetsaktivist og arbeidet både i Gaza og på Vestbredden på 1980-tallet. Men etter hvert fikk jeg det de gamle tyske kommunister kalte Bauchschmerzen – et stadig sterkere ubehag ved deler av mitt revolusjonsromantiske og selektive blikk på situasjonen i de palestinske områder. Med dagens grusomme krigssituasjon i Gaza er plassen til nyanser blitt enda mindre. Jeg hadde i stor grad overført tankegangen fra frigjøringskampen mot stormaktenes kolonialisme til palestinernes frihetskamp. Kampviljen fra Franz Fanons psykologiske og politiske analyser av voldens nødvendighet i Algeries frigjøringskamp. Derfra parallellforskjøv jeg Frankrikes grusomme kolonialistiske undertrykkelse og krigføring til Israel/Palestina, og tok med inspirasjon fra Jean-Paul Sartres problematiske forord til Fanons «Jordens fordømte». Men er staten Israel og sionismen virkelig et kolonialistisk prosjekt?

I den senere tid har flere presumptivt oppegående folk på sosiale medier delt en tegning av en israelsk soldat som er i ferd med å drepe en palestinsk kvinne, mens han som speilbilde av seg selv kan se en nazi-soldat med hakekors på armen drepe en jødisk konsentrasjonsleirfange. Bildet bærer teksten “The irony of becomming what you once hated…” Men denne meme er over hode ikke ironisk, den er rendyrket antisemittisme og historieforfalskning! En sammenligning av forholdet Israel/Palestina med nazisme og holocaust er horribelt historieløst, horribelt dumt og horribelt horribelt.

Når Palestina-demoer over hele Europa roper «From the river to the see, Palestine will be free» er det hele Israel som går med, ikke bare statens stadig mer brutale politikk. Vi forenkler historien til kun å være en kamp mellom et undertrykt folk og en undertrykkende stat. Denne forenkling fører til en relativisering av Hamas’ terrorangrep mot sivilbefolkning. Man må kunne fordømme Israels politikk og militarisme, samtidig som vi forsvarer den israelske sivilbefolkning like sterkt som den palestinske, og ikke minst herboende jøder og muslimer. Den antisionistiske linedans vi fører har en overhengende fare for å falle ned i antisemittisme, hvis vi fortsetter å påføre krigen våre forslitte antikolonialistiske og antiimperialistiske trylleord.

En amerikansk (tidligere) venn og Palestina-aktivist skrev nylig i et oppslag som tangerer mange tilsvarende tekster etter Hamas’ terrorangrep på israelsk sivilbefolkning og de påfølgende krigshandlinger. I oppslaget tar han grovt avstand fra den brede forståelse av Holocaust som eksepsjonalisme, og mener mange andre grupper også er utsatt for industrialisert folkeutryddelse. Han relativiserer Nazi-tysklands kulturelle sammenbrudd og brutalisering, og hvordan den historisk adskiller seg fra alt annet, med sitt førsteprioriterte mål om å utrydde jødene i verden. Min «venstresidevenn» hevdet videre at den «moderne», industrialiserte utryddelse av et helt folk er i overensstemmelse med en settler-kolonialisme som dominerer imperialistiske herredømmer – underforstått også i forholdet Israel og Palestina.

 Det finnes utallige nyanser som lett forsvinner i den tankemessige dehumanisering vi i dag kan finne hos enkelte opprørte støttespillere for den palestinske sak. Når vi ikke klarte å være tydelige i kritikken av Hamas’ pogrom 7. oktober, men la oss på en «Sartre-linje» hvor enhver blodsutgytelsene og brutaliteten mot sivile jøder hadde en antikolonialistisk forklaring. Det Hamas som har undertrykt og torturert palestinerne i Gaza på verste måte i hele deres regjeringstid, burde være vanskelig å godta for solidaritetsbevegelser. I tiden før den 7. oktober var det store demonstrasjoner og åpent raseri mot Hamas fra sivilbefolkningen i Gaza[1]. Hvis vi uforbeholdent stiller oss på den ene siden av konflikten, ved å lese krigen inn i en kamp mellom et undertrykt folk representert av Hamas og en undertrykkende stat representert av Netanyahu-regjeringen, ender vi lett med å relativisere Hamas’ terrorangrep og fastholde palestinerne under Hamas – og likeledes Israel under Netanyahu.

Når vi viser vår avsky overfor antimuslimske bevegelsers rasistiske aktivitet, såkalte «anti-jihadister» som forsøker å ansvarliggjøre norske muslimer for grove handlinger utført av islamister i ISIS, Taliban og totalitære, islamistiske regimer, må vi kunne se uretten i å gjøre alle jøder ansvarlig for handlinger utført av staten Israel, mens vi dekker kritikken inn under «antisionisme». Dette er svik mot våre jødiske medborgere. Å relativisere antisemittisme er også en hån mot den palestinske frihetskampen. Både palestinerne og israelerne har rett til den sikkerhet en statsdannelse kan gi, og de har all rett til fred. Jeg er prinsipielt motstander av alle nasjonalstater, og da særlig Norge, men Israel er den eneste stat i verden hvis eksistensberettigelse med jevne mellomrom blir debattert, og nå igjen i disse tragiske tider. Jeg er like prinsipielt for åpne grenser, noe alle statsdannelser er det helt motsatte av. Å stille seg sammen med historiens mørkeste krefter, enten det er politisk eller religiøst begrunnet fascisme skaper ikke friheten. Én dag vil kanskje verdensutviklingen bety at etnokratisk baserte statsdannelser, som Norge eller staten Israel, forsvinner for de åpne grenser. Men inntil mine internasjonalistiske luftspeilinger materialiserer seg, kan jeg ikke godta folk som i dag betviler Israels rett til å eksistere, på lik linje med alle andre statsdannelser som oppstod etter den annen verdenskrigs grusomheter.

[1] https://apnews.com/article/gaza-hamas-demonstration-israel-blockade-palestinians-306b19228f9dd21f1036386ce3709672

19/10-23

Det siste døgn har en del mer eller mindre oppegående venstresidefolk delt en tegning av en israelsk soldat som er i ferd med å drepe en palestinsk kvinne, mens han i et speil kan se en nazist-soldat med hakekors på armen drepe en jødisk konsentrasjonsleirfange. Bildet har teksten “The irony of becomming what you once hated…” Men denne meme er overhode ikke ironisk, den er rendyrket antisemittisme og historieforfalskning! En  sammenligning av forholdet Israel/Palestina med nazisme og holocaust er horribelt historieløst, horribelt dumt og horribelt horribelt. Jeg har slettet alle Facebook-“venner” som tror de er solidarisk med palestinerne ved å bringe denne fordummende tegningen og oppfordrer alle til å lese historikeren Kjetil Braut Simonsens nye bok  “I skyggen av Holocaust - Antisemittisme i norsk historie 1945-2023” og se hvordan lignende sammenligninger har blitt brakt i etterkrigstiden av folk ingen har lyst til å stå sammen med…

AMFETAMIN FOR KULTURSJÅVINISTER
av Stein Lillevolden 
Mens Rasmus Paludan de senere måneder har fått gjemme seg i Politets Efterretningstjenestes safehouse på statens regning, rykker alle de frustrerte frem, de denne sjefsrasisten tidligere har skviset ut av det mislykkede parti Stram Kurs. Nå er de som ikke kan ytre seg med annet enn fyrstikker som plutselig får sette premissene for debatten om ytringsfrihet i Danmark, og ikke minst relasjonen til muslimer gjennom daglig koran-brenning.
Det bisarre blir når politikere og den privilegerte intelligentsiaen gir disse medhold i at brenning av religiøse skrifter er en del av ytringsfriheten, når rasistenes faktiske formål er fysisk å HINDRE religiøse ytringer og fordrive muslimsk troende. Målet er å fremprovosere sosial misnøye og syndebukker som skal lede til det den identitære bevegelsen, Fjordman og forlegger Tore Rasmussen, med inspirasjon fra Renaud Camus kaller «remigrasjon» - utvisning fra landet av alle med «ikke-vestlig»bakgrunn. Bokbrennerne forlanger faktisk at koranen skal forbys. Lengre fra en «ytringsfrihetsdiskurs» er det vanskelig å komme! 
Der gamle Karl betegnet religion som opium for folket som de kun kunne befris fra gjennom sosial rettferdighet, har koronabrenning nå blitt amfetamin for rasister og kultursjåvinister, der farten blir høy og selvtilliten stor i kampen for urettferdighet, hvitt herredømme og apartheid. 
De som i dag brenner koranen med fuldt politioppbud i Danmark er to-tre menn som med samfunnets beskyttelse får utøse rasisme, muslimhat og menneskeforakt, mens politikere og intellektuelle vifter med ytringsfrihetsfanen og skamrider de samme gamle kjepphester. I det siste har rasisterne også fått utvide sitt hat-repertoar til antisemittisme og rendyrket jødehat med full politibeskyttelse. For en uke siden hadde de en grov antisemittisk markering mot omskjæring foran den store jødiske synagoge i Krystalgade her i København. Danmark har ellers en stolt og misunnelsesverdig historie for beskyttelse av det jødiske mindretall i landet, men nå, når hatet pakkes inn i ytringsfrihets-gevanter, sløves oppmerksomheten og samfunnsinnsikten, slik at heller ikke antisemittismen får tiltrengt bevågenhet, men glir sammen med muslimhatet ned i ytringsfrihetssumpen. 

Retrotopien Norge

Av Stein Lillevolden

I sosiologen Zygmunt Baumans siste, posthumt utgitte bok «Retrotopia», kritiserer han en pågående ideologisk fremtidsdrøm som ikke lengter etter et Utopia, men heller et Retrotopia, et samfunn bygd på en fortid som aldri har eksistert, men som nå passer inn i en konservativ reaksjon. Et «drømmesamfunn» som i virkeligheten er et marerittsamfunn for de fleste. Et autoritært system som gir seg ut for å gjenopprette et samfunn som var enklere og en verden var oversiktlig og homogen, som om dette noensinne har eksistert. Et sted hvor rik og fattig, minoriteter og utskudd befant seg på «deres plass» i samfunnet, et sted hvor Donald Trump-kopier rundt omkring i verden vinner valg på den falske drømmen om (igjen) å bli store og sterke. Denne nåtidige samfunnsbevegelse er ikke nostalgi, men en reaksjonær forestilling om fortiden som et drømmested uten innvandrere og flyktninger, hvor verden var holdt på plass av kolonialisme, hvor homofile var usynlige og ikke gikk i Pride-opptog, hvor narkotika ikke fantes, og et sted hvor politimester Bastian bare behøvde litt hjelp av tante Sofie for å få orden på kriminaliteten.

Norge er et av de land som er hårdest angrepet av Retrotopia, fordi landet bygger på en gjennom forfalsket kulturoppfattelse i nasjonsbyggingen for frigjørelse fra dansk og svensk overherredømme. Her konstruerte man en historisk «norsk» storhetsfortid, med vikinger og frie bønder, Leif Eriksson, Erik Raude og den norske Gud som taler Rom imot og lukker grensene for katolikker, jøder, romfolk, tusser og troll. I dag går lengselen til et forfalsket 1950- og 60-tall, Gerhardsenlandet, hvor de påstår det var en ubekymret og lykkelig tilværelse. Det er denne falske fortellingen Breivik og Manhaus brukte i deres voldelige forsøk på å forløse deres Retrotopia. Så lenge den «norske» fortellingen finnes, vil landet stadig bli utsatt for høyreekstremisme og terror.

Det mest forstemmende med denne reaksjonære utviklingen er en norsk offentlighet med en oppsiktsvekkende evne til å ufarliggjøre grunnlaget for den terrorisme som de senere år har ramt landet. Etter angrepet på Utøya og regjeringskvartalet, tok det ikke mange år før gjerningsmannens manifest fikk komme i renvasket utgave, da Fjordmannens bortforklaring av terrorinspirasjonen kom i bokform, utgitt med støtte fra Fritt Ord. Terroristens tankegang og manifest var i hovedsak klipp og lim direkte fra Fjordmans skrifter, som er synlig selv etter at Peder Jensens bok «Vitne til vanvidd» fikk bruke over 600 sider i et fåfengt forsøk på å bortforklare dette. Nylig kom de høyreradikale Identitæres eget forlag, Legatum med boken «Dere skal ikke erstatte oss», en norsk oversettelse av den franske retrotopiske forfatteren Renaud Camus mest beryktede bok. Jeg har leste den opprinnelige utgaven for noen år siden og har ikke kastet bort tid og penger på å lese den i norsk språkdrakt, men antar det ikke er den store forskjell i meningsinnhold. Boken skiller seg minimalt fra det forvirrede tankegodset til de to seneste høyreekstreme terrorister i Norge. For den såkalte Identitære bevegelsen passer boken perfekt til deres udokumenterte påstand om å være en intellektuell bevegelse som «vil vekke Europa fra åndløshet, hedonisme og meningsløst forbruk og i stedet gjenfinne identitet, kultur og tradisjoner», gjennom innføring av et globalt apartheid-system, der alle «ikke-europeere» skal fjernes gjennom «remigrasjon», det vil si at de skal deporteres til ikke-europeiske land.

De kaller seg Etnopluralister, noe som de hevder skal bety at de ikke betrakter andre folkeslag som mindreverdige, men i stedet respekterer alle andres rett til egen «etnokulturell identitet», så lenge de ikke befinner seg i et hvitt Europa. Dette etnopluralistiske globale apartheid hevder de er beviset på at de ikke er rasister, slik også Sør-Afrikas hvite herskerklasse tilsvarende forsøkte å påstå de ikke var rasister, bare mot sosial, kulturell og etnisk raseblanding. Men kulturkommentatorene besværer seg igjen over ytringsfrihetens kår i Norge, når noen tar til orde for at dette vil føre til historiens styggeste overgrep, og at dette ikke er en oppgave for Oslos hovedbibliotek å legge lokaler til lanseringen. Dessverre har ideen om remigrasjon også blitt en del av vestens politiske prioriteringer, og det de kaller «ikke-vestlige immigranter» skal påvirkes/tvinges til tilbakevending til påståtte hjemland.

Etter terrorangrepet på Pridefeiringen og London Pub er debatten om kjønn og minoriteter fanget ikke bare av troll på Twitter, men en rekke samfunnsaktører med lettere tilgang til spalteplass enn til egne meninger føler seg plutselig kallet til å «problematisere» Pride og skyver en påstått bekymring for barn foran seg. Igjen er den retrotopiske inspirasjonen hentet fra Donald Trump, der «Grab’em by their pussy»-ideologen mener kjønn er en binær og endelig definert størrelse, og at Hillary Clinton er ringleder for en pedofil bevegelse med hovedkvarter under pizzeriaet Comet Ping Pong i Washington DC (selv om stedet ikke har noen kjeller). Vi lo lenge av denne galskapen, inntil norske kommentatorer nå har begynt å bevege seg i samme spor, med udokumenterte påstander om pedofile som infiltrerer skoler og groomer barns tanker gjennom Pride og Drag Queen-artister. Den mest vellykkede Trump-inspirerte kampanje har likevel vært å drepe «Me Too»-bevegelsen og viktige deler av den antirasistiske kampen ved å utdefinere den som ”woke”-kultur og identitetspolitikk. Selv presumtivt oppegående mennesker som Aftenpostens kommentator Frank Rossavik har følt seg kallet til å skrive den patetisk selvrettferdige boken «De korrekte. Identitetspolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn», som slett ikke beskriver det reelle presset mot det liberale samfunn, men er en retrotopisk drøm om en enklere tilværelse for ham selv.  Der det tidligere hovedsakelig var galninger som SIAN, og fallerte intellektuelle som Documents Hans Rustad som var de primitive talerør og religiøse dyrkere av Trumpismen, er det nå stadig flere kulturpersonligheter som mesker seg uforbeholdent i amerikansk kristenfundamentalistiske endedagsvisjoner om patriarkatets, familiens og den europeiske kulturs undergang.

Det retrotopiske i det norske samfunn er på sterk fremgang, eller kanskje kan en heller si at det er et land gående baklengs inn i fremtiden.

Utsatte områder eller politiutsatte mennesker

Av Stein Lillevolden

I en feilbeheftet artikkel i Klassekampen den 23. mars 2023 under tittelen «Oslo-politiet ser mot Sverige» lanseres nok en kriminaliseringskampanje mot det de påstår er særlige miljøer i utsatte områder. De mener å ha identifisert seks «utsatte eller sårbare områder (...) der de vil forsterke innsatsen». Surprise Surprise, så er dette allerede sterkt politiutsatte områder i Oslo øst, valgt ut etter levekårsindikatorer som «lav inntekt, lav utdanning, kort botid i Norge og husholdninger med eneforsørgere», og dette koblet sammen med «antall politioppdrag i området og registrerte straffesaker, samt analyser og etterretning om kriminelle aktører». For å identifisere flere områder har politiet knyttet til seg en forskergruppe ved Politihøyskolen i Oslo. I denne har Klassekampen funnet frem til den svenske kriminologen Manne Gerell, og trekker derfra konklusjonen at Oslopolitiet har fått svensk inspirasjon. Men det Oslopolitiet lanserer er ikke svensk politikk, men de grunnleggende elementene i Danmarks bandepakker og den særlige ghettopolitikk. Her har vi egne lover og «ghettolister» for boligområder, hvor «utsatte områder» defineres etter antall med «ikke-vestlig» opprinnelse med lavest lønnsinntekt, utdannelsesnivå og høyest arbeidsløshet. Altså til forveksling lik det Oslopolitiet lanserer. Den danske innsatsen mot «utsatte områder» gjennom kriminalpolitikk i sosialpolitisk forkledning har gjennom 20 år blitt kraftig kritisert av antirasistiske organisasjoner, FNs komité for eliminering av rasediskriminering CERD, EU og en rekke tunge internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.

Kriminalisering forkledd som sosialpolitikk

Nå kunne Oslopolitiet bare nøyd seg med å si at de har hentet inspirasjon fra de norske copycats av dansk ghettopolitikk, først og fremst representert ved den justispolitikk Senterpartiets Jan Bøhler stjal fra Fremskrittspartiets såkalte innvandrings- og integreringsutvalg, penneført av Documents tidligere kulturredaktør Halvor Fosli, som igjen hentet sitt datagrunnlag fra Hege Storhaugs såkalte Human Rights Service. Faktisk gikk Fremskrittspartiet og Senterpartiet lengre enn de danske ghettolover når de definerer hva som er «utsatte områder» og på denne måten kom de frem til «ghettoer» som nå til forveksling ligner Oslopolitiets seks «utsatte eller sårbare områder». Som om dette ikke er nok, sier politiet i Klassekampen at de «ser ikke bort fra at det vil avdekkes flere sårbare områder som følge av god etterretning og analyse».

 Oslopolitiets rådgivere har fortalt det er bedre å si «mennesker med kort botid i Norge» fremfor den mer ærlige danske rasistiske forskjellsbehandling under den dårlig kamuflerte eufemismen «ikke-vestlig». Etno-kulturell forskjellsbehandling i rettigheter ligger nok foreløbig for tett opptil en rasialisert og kulturelt nedgjørende begrunnelse for adskillelse i lovverk og praksis til at man kan være ærlig å si det i Norge, slik politikere gjør det her i Danmark.

Det selvoppfyllende politi

Oslopolitiet sier i Klassekampen at de vil være på forkant av utviklingen. Nå er det eldgammel viten at utdannelse og arbeid er det mest kriminalpreventive tiltak som finnes, mens særlig rettet politiinnsats og lange straffer er kraftig kriminalitetsfremmende og selvforsterkende, og det å være «på forkant av utviklingen» er det mest selvoppfyllende som finnes. Som forfatteren og ungdomsfengselfangen Brendan Behan sa det: jeg har aldri sett en så ulykksalig situasjon at politiet ikke kunne gjøre det verre».

Her jeg bor på indre Nørrebro blir vi ofte definert som «særlig visitationzone», hvor politiet så har tillatelse til å kroppsvisitere hvem de måtte ønske i jakt etter våpen. Til tross for mitt tvilsomme rulleblad har jeg aldri blitt kledd av på åpen gate her, slik jeg ble i Norge, og jeg kjenner heller ingen andre hvite her som har blitt utsatt for «særlig visitiation», men med utsikt til Blågårdsgade kan jeg se hvordan mer melaninrike mennesker blir utsatt for nedverdigende kroppsvisitasjoner, hvor politiet trekker ned bukser og lyser ned i undertøy på åpen gate. Hvis noen i frustrasjon dytter tilbake mot politiet er mission accomplished. I et forsøk på å komme vekk fra det avslørende ghettobegrepet politikerne selv innførte her i Danmark, kaller de det nå Parallellsamfunn, hvor de mener beboerne er fysisk eller mentalt isolert og følger egne normer og regler, uten ønske om å bli en del av det danske samfunn. Den kulturelle rasisme i tankegangen om et «parallellsamfunn» begrunner så hvorfor det skal innføres særlig politiinnsats, i stedet for å avskaffe fattigdom og sosial nød.

Klassikere som Jean-Paul Sartre og Frantz Fanon beskrev hvordan vestlig humanisme og demokrati foregir at vi alle er fullgode representanter for det universelle menneske med de samme rettigheter, men i praksis behandles de ”utsatte” som representanter for deres etnisitet og religion, og derfor stenges ute og behandles anderledes. Årsakene ligger i majoritetssamfunnet, men behandles som ”de andre” er lukket rundt minoritetskultur, kriminalitet og manglende vilje til integrasjon. Forståelsen av økonomiske og sosiale forhold erstattes med skillelinjer etter etnisitet og kultur, så den strukturelle, statlige rasismen tilsløres. Først kom rasismen, deretter utlendingslov, planer for utsatte områder, ”gjenger” og så videre, for å ”demokratisk” å lovforankre politikken om forskjellsbehandling mellom ”oss og dem”. Denne særlige politiinnsats i ”sårbare områder” konstruerer bare enda større ulikhet.

Sminking av fengselsskadene

Av Stein Lillevolden

På bakgrunn av skremmende høye selvmordstall i norske fengsler og ikke minst antallet selvmordsforsøk og utstrakt selvskading, har det kongelige norske justisdepartement nylig sendt ut på høring noen helt utilstrekkelige endringsforslag de påstår skal forebygge isolasjon og sikre innsatte mer fellesskap i norske fengsler.

Etter tiår med krass kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner, FN, Europarådets torturkomité, forskere og ikke minst Norsk forening for fengselsreform KROM, og nå sist Sivilombudet, er det fortvilende at justis bare kan komme med noen nærmest gratistiltak uten substans og innsikt. De avgrenser endringsforslagene sine til bruken av isolasjon i fengsel, og unnlater bevisst å se de menneskelige kriser i sammenheng med alt man vet om fengselsstraffs totale skadevirkninger, ikke bare ved særlige isolasjonstiltak. Helt siden Botsen stod ferdig i 1852 har isolasjonen ikke bare vært inne i fengselet, men har vært selve hovedideen ved at politiets etterforskning, eventuell dom og påfølgende «soning» best skjer i isolasjon fra resten av samfunnet. Dette har hatt enorme menneskelige omkostninger for oss det gjelder.

Ifølge Sivilombudet var det registrert hele 25 selvmord i norske høysikkerhetsfengsler bare i perioden 1. januar 2018 til 31. desember. I samme periode ble det registrert 287 selvmordsforsøk, men her er praksisen for registrering helt utilstrekkelig. Når det gjelder anden form for selvskading er registreringen enda mer tilfeldig. Nå sist var det Bredtvet kvinnefengsel som ble tvunget til akutt flytte fanger til Ullersmo i et forsøk på å redde liv og helse, med hensikt å bryte omfattende selvskading og selvmordsforsøk i fengselet. Dette var et desperat og nødvendig tiltak for akutt å gjøre noe med det menneskelige skadeomfanget på Bredtvet, men utløste ikke en eneste refleksjon fra justispolitikere og ledelsen av den såkalte kriminalomsorg om årsakene.

Tilsvarende konsekvensløse fremstår justisdepartementets forslag for skadereduksjon av deres egen virksomhet. De har alle de riktige ord og formuleringer, men det er ikke ord som styrer fengselshverdagen med isolasjonen fra det omgivende og reelle samfunn. Justis foreslår derfor bare noen begrensninger i adgangen til tvangsmiddelbruk, helt uten å reflektere rundt den helt overveldende bruk av tvangsmidler både varetektsfengsling og enhver fengselssoning er i seg selv.

Forslagene lyder som følgende i justisdepartementets tvangstanker:

*Det synliggjøres at straffegjennomføringsloven gjelder med de begrensninger som

følger av de menneskerettskonvensjonene som gjelder som norsk lov.

*Det foreslås å lovfeste at kriminalomsorgen skal legge til rette for fellesskap mellom

innsatte, arbeide for å forebygge isolasjon, og så langt mulig avhjelpe negative

virkninger av isolasjon.

*Det lovfestes at alle innsatte daglig skal sikres tilgang til minimum to timers

meningsfylt kontakt med andre personer.

*Innsatte som har tilgang til mindre enn fire timers fellesskap med andre innsatte per

dag, skal anses helt utelukket, noe som forutsetter et vedtak.

*Det foreslås å lovfeste at kriminalomsorgen skal arbeide for at innsatte kan tilbringe

åtte timer utenfor cellen hver dag.

*Det tydeliggjøres at utelukkelse fra fellesskapet krever lovhjemmel, nødvendighet og

forholdsmessighet, og det oppstilles strengere vilkår for å benytte utelukkelse.

*Utelukkelse på grunn av bygnings- og bemanningsmessige forhold kan bare skje i

ekstraordinære tilfeller, og er tidsbegrenset.

*Adgangen til å benytte utelukkelse fra fritidsselskapet som reaksjon på disiplinære

forhold, oppheves.

*Det foreslås å lovfeste at innsatte som er utelukket eller avstår fra fellesskap, skal ha

tilsyn fra kriminalomsorgen flere ganger daglig, på en måte som sikrer at den

innsattes grunnleggende trygghetsbehov blir oppfylt.

*Det synliggjøres i straffegjennomføringsloven at innsatte i fengsel har rett til

helsehjelp fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten og

spesialisthelsetjenesten, i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2.

*Det foreslås å lovfeste i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 at helsepersonell skal se

til innsatte i sikkerhetscelle minst én gang per døgn, og til innsatte i sikkerhetsseng

snarest mulig, og videre minst én gang per døgn.

*Begrensningene i adgangen til å benytte inngripende tvangsmidler som

sikkerhetscelle og sikkerhetsseng, gjøres tydeligere.

*Det foreslås å lovfeste at sikkerhetsseng og spyttbeskytter ikke skal kunne brukes på

innsatte under 18 år.

Alt det ovenstående altså uten å reflektere rundt skadepotensialet av enhver form for innelåsing og utestengelse fra samfunnet. Med rette reagerer vi mot alle verdens diktatoriske regimer, men samtidig tror man åpenbart fortsatt det er mulig å «rehabilitere» samfunnsskadde og livsskadde mennesker i et tvangsregime.

 I det godes hensikt

Dagens forsterkede narkotikabekjempelsesregime i fengslene betyr bare økt krenkelse og isolasjon og slår i hjel alle de fine ord fra justisdepartementets jurister. Brevsensur, telefonavlytting, besøkskontroll, stripsearchs før og etter besøk, urinprøver, cellerazziaer med hund, refs og forflytning til hårdere regime og nektelse av overførsel til bedre soningsforhold.  Forholdsmessighet mellom disiplinbrudd og straff er helt forlatt med narkotikakontrollen, og truer forutsigbarhet og rettssikkerheten i soningsforløpet, når én gangs urinprøvepåvist hasjrøyking kan utløse helt ekstreme virkemidler. Demoniseringen av narkotika har gjort at fengselsvesenet ikke har normale ryggmargsreflekser mot deres nye maktfullkommenhet. Overgrep i den gode hensikt har psykiatri, rusomsorg og fengselsvesen alltid vært full av, men i motsetning til psykiatrien og alkoholistomsorgen som har blitt tvunget til å gjøre litt mot deres verste utslag, har fengselsvesenet fått ny energi og formål med stadig større inngrep i menneskers tvungne tilværelse. Hvis man mener det er riktig å straffe samfunnets marginaliserte mennesker for rus og misbruk, burde man i det minste unnlate å diskriminere dem inne i fengslene for deres problemer. Narkotika har fått fylle mange behov for økt kontroll, disiplin og innstramninger i fengslene, men først og fremst å tilføre en hårdt savnet mening med fengsel og straff. Fengselsvesenet liker nå å se seg selv som første rekke i kampen mot narkotika, og mener at behandling og individualprevensjon har fått nytt liv og innhold.

Uvisshetens dødsdans

En nå avdød medfange fortalte en gang hvordan knuten på stump rep som fortsatt hang i taket etter at den forrige fangen ble kuttet ned, ble hans ”fjernsyn” som til fulle dokumenterte menneskesynet i norsk justispolitikk. En annen medfange og cellenabo av meg på Ullersmo forsøkte også å henge seg, men ble oppdaget i tide. Ved å lytte ved gitteret kunne jeg overhøre samtalen mellom fangevoktere som ryddet opp på cellen hans, og ble rystet over hvordan de mistenkeliggjorde et selvmordsforsøk. De snakket om at måten knuten på repet var knyttet, viste at han nok ikke mente alvor, og at det bare var et forsøk på å bli forflyttet til en mindre restriktiv anstalt. De mente også å ha hørt at han hadde stukket seg selv med kniv i et annet fengsel bare for å bli forflyttet til et mildere regime, og at det derfor burde være en lærepenge at han kom på Ullersmo i stedet.

Jeg har truffet mange overlevere i fengsel, men dessverre sett andre dø, og skal av plasshensyn begrense beskrivelsen til en varetektsfengslets egne ord fra da han var isolert:

«Det finnes ikke sterke nok verb til å beskrive den totale hjelpeløshet og håpløshet et menneske i en slik situasjon befinner seg i. De første ukene satt jeg på ”fullt forbud”, dvs. brev-, besøks- og medieforbud: Ingen tv, ingen aviser, ingen radio, ingen besøk, ingen telefon og ingen brev. Én time luft om dagen, alene i en binge på ca. 8 ganger 4 meter med mur omkring. De resterende 23 timer tilbrakte jeg på cella. Etter en total psykisk kollaps som holdt på ende med at jeg hang meg på cella, ble jeg innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus, der jeg fikk noen dager til å komme til hektene igjen. Men da overlegen på Blakstad konkluderte med at jeg ikke var psykotisk, ble jeg tilbakeført til fengselet. Førsteprioritet for politiet er å sikre spor, bevis og indisier. Jeg skjønner at det er viktig at den siktede forklarer seg så tett innpå hendelsen som mulig, men at dette går så til de grader utover den siktedes behov for krisehjelp er vanskelig å forstå.»

Tysterfellen

Det mest livstruende krysspresset oppstår når politiet driver så hard utpressing i etterforskningen av et allerede knust menneske, at vedkommende kollapser og trekker andre mennesker med i fallet. Det er ikke lett å komme tilbake i isolasjon med vissheten om at du har satt andre mennesker i samme håpløshet. Andre sitter i saker der vi alle blir dratt med i heksejakten, og det finnes utallige eksempler på at fengselsansatte ”tilfeldig” røper hvem som er dømt for pedofili, voldtekt og andre overgrep. Det er mange måter å knuse de mennesker ingen liker, uten selv å få blod på hendene.

Politiets makt over den varetektsfengslede er total. Dommeren i forhørsretten kan ilegge «kun» kontroll over brev- og besøk, men i praksis betyr det full brev- og besøksforbud hvis ikke arrestanten samarbeider. Jeg har selv opplevd i isolasjonsvaretekt at jeg kun fikk inn trusselbrev utenfra, fordi disse brevene ble av politiet vurdert som saken uvedkommende, mens brev fra venner, familie og samboer ble tilbakeholdt fordi de kunne inneholde meldinger med betydning for saken. Dødstruslene ble overbrakt meg mens jeg satt 23 timer i døgnet isolert på celle, kun avbrutt av én times ene-lufting i et bur på taket av Bayern. For folk i større klemme enn jeg har vært i, er slik behandling direkte livstruende. Over måneder i isolasjon er dette en mental tortur som bryter ned de fleste. Hvordan kan du forklare hva som virkelig har skjedd, når du er isolert med din angst for hva fremtiden vil bringe. Livet utenfor blir uvirkelig og uforståelig, og ved neste fengslingsmøte fremstår du som kald og upåvirket, fordi fengselet ikke har plass til følelser. Du må koble ut ditt vanlige følelsesregister for å klare isolasjonen, men på et eller annet tidspunkt vender følelsesløsheten innover og bryter ned barrierer mot selvmord. Derfor må norske myndigheter snart begynne å lytte til den internasjonale kritikken av selve varetektsinstituttet og ikke bare se på isolasjonen. Ikke minst må politikerne innse at fengsel i seg selv er det farligste og mest ubrukelige middel for endring av menneskers komplekse problemer, og helt ubrukelig for å få ned omfanget av kriminalitet. Så kostbart og så farlig, bare for at dere skal få oppfylt deres primitive hevnlyst!

Når PST skal leke NSA

Av Stein Lillevolden

I begynnelsen av desember la justisministeren frem regjeringens forslag til lovvedtak, Prop. 31 L 2022/2023, med det lite opphissende navnet «Endringer i politiloven og politiregisterloven». Mer interessant er kanskje det som står i parentes på forsiden og ellers i stortingsproposisjonen er grundig pakket inn i kjedsommelige ord: «(PSTs etterretningsoppdrag og bruk av åpent tilgjengelig informasjon)».

En av USAs utallige etterretningstjenester har som slogan «In God we trust, all others we monitor». Så fremme i skoene er ikke norske stortingsproposisjoner, men regjeringen vil «...gi Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) hjemmel til å lagre data fra åpne kilder på nett for å levere analyser og etterretningsvurderinger. Forslaget er viktig for å avdekke nye trusler og håndtere den nye sikkerhetssituasjonen. (...) PST må være på internett, der trusselaktørene er.» (http://www.regjeringen.no/no/dep/jd/id463/)

Nå kan sannhetsgehalten i justisministerens påstand om det er på internett trusselaktørene faktisk finnes i en verden preget av krig og urettferdighet, men så forenklet kan altså politikere altså formulere begrunnelsen for nye fiendebilder og påfølgende utvidelse av sikkerhetspolitiets lovfestede etterretningsoppdrag. Nå kan det sies at dette kun er legalisering av en allerede eksisterende praksis, men når det lovfestes skal det gjerne også følges opp med penger og flere ressurser. Her vil regjeringen etablere et forsterket samarbeid mellom PST, det øvrige politi, Forsvarets Etterretningstjeneste og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet i NESS som står for Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter, for å styrke evnen til å håndtere sammensatte trusler.

Nå skal vi selvfølgelig ikke iføre oss sølvpapirhatt, logge ut fra alle sosiale medier, slå i stykker routeren og kaste mobiltelefonen, for dette handler i stor grad om den nye kalde krigen vi er gått inn i, i tillegg til den krig mot terror som allerede har fjernet de fleste legale begrensninger for overvåkning. Men med NESS tas det nok et skritt inn i nedbrytningen av grensen mellom overvåkning av landets borgere og det internasjonale etterretningssamarbeid. Edward Snowden sier det bedre: «Det å være likeglad med overvåkning fordi man ikke har noe å skjule, svarer til å være likeglad med ytringsfrihet fordi man ikke har noe å si» (min oversettelse).

Det vakte en smule oppmerksomhet da Edward Snowden i 2013 avslørte et enormt materiale som viste USAs globale overvåkningsaktiviteter i samarbeid med nasjonale etterretnings- og sikkerhetstjenester i «vennligsinnede land». Her i Danmark går det fortsatt høye bølger etter avsløringen av det systematiske samarbeidet mellom dansk etterretning og USAs National Security Agency NSA, gjennom tapping av de fiberkabler for Europas internett som kommer i land og har trafikknutepunkt i Danmark. Det vakte en smule irritasjon selv hos «vennligsinnede statsledere» at USA ved hjelp av de lojale håndlangere i Danmark systematisk avlyttet og leste all kommunikasjon til vesteuropeiske økonomiske interesser, våpenindustri og statsledere som for eksempel Angela Merkel. I Norge er tilsvarende signaletterretningen langs kysten og nærheten til Russland et stort aktivum for amerikansk etterretning. I motsetning til CIA skjer innhentningsmetoden hos NSA hovedsakelig gjennom digitale kommunikasjonssystemer. For at de ikke skal drukne i mengden av elektronisk kommunikasjon, er de avhengig av lojale samarbeidende nasjonale etterretningstjenester som i Norge og Danmark, men ikke minst Storbritannia. I bytte får disse det NSA ønsker å dele med dem av etterretning, men det er et herre/trell-forhold som gjør at NSA alltid bestemmer hva som tilflyter samarbeidspartnerne av opplysninger og analyser.

Den nye norske politiregisterloven gir tillatelse til lagring av den brede innhøstning av elektronisk data for senere analyse med automatiserte analyseverktøy. Igjen er dette en lovliggjøring av allerede eksisterende praksis, men det er underholdene, eventuelt bekymrende å se hvordan lovverket hele tiden tilpasses praksisen. Den norske sivile etterretningen og dermed regjeringen ønsket i utgangspunktet at deres innhøsting av åpne data kunne lagres i 15 år, men 2021 avgjorde den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen EMD i en klage fra Centrum for rättvisa i Sverige at EMD hadde forståelse for behovet av etterforskning og datainnsamling fra åpne kilder på internett og rådata i bulk, men at Sveriges praksis blant annet med lagringstid ikke var i samsvar med de europeiske menneskerettigheter. Derfor har norske myndigheter med et juridisk prokuratorknep i det nye lovforslaget bestemt at lagringstiden for innhøstningen av åpne data ikke skal være 15 år, slik at opplysningene skal slettes etter 5 år, men sjefen for PST kan beslutte at nærmere angitte opplysninger skal beholdes i ytterligere 5 år av gangen, i inntil 15 år... Slik kan menneskerettigheter undergraves med enkle juridiske triks!

Norsk politi og etterretningsvesen benytter seg allerede av det amerikanske analyseverktøyet Palantir, for big data-analyse.  Palantir er beryktet både fordi de gjennom oppdateringer og utvidelser suger penger ut av alle politietater som tror de har innkjøpt et nyttig verktøy, men også fordi programmene inneholder store skjevheter og utbredte amerikanske fordommer rundt kriminalitet. Det er neppe denne programpakken som skal brukes for å analysere masseinnhentingen av data fra «norsk» internett, men den kunstige intelligens som brukes innenfor etterretningsfeltet er i sin helhet levert av de samme amerikanske etterretningkontrollerte analyseverktøy som Edward Snowden avslørte. Snowden dokumenterte hvordan NSAs samarbeide med de europeiske land kunne sy sammen et lappeteppe for masseovervåkning mot alminnelige borgere. NSA fikk opplysninger om danske borgere fra nasjonal tapping av fiberkabler i Tyskland og opplysninger om tyskere fra den danske masseinnhenting av data. Med den nye norske loven får de det ennå enklere, fordi Norge vil innhente og analysere opplysninger om sine egne borgere, i tillegg til det de leverer av signaletterretning mot Russland. Men det er ikke nødvendigvis de opplysningene de samler inn om vanlige mennesker som bekymrer meg, men alle feilene som plutselig blir gjort til sannhet av analyseverktøy med store innebygde feil og fordommer. Da jeg for ti år siden for alltid ble utvist fra USA var det ikke de riktige opplysninger om meg som gjorde det store utslaget, men at politiet i ICE, USAs Immigration and Customs Enforcement var foret med så mange dramatiske og oppsiktsvekkende feilaktige opplysninger om min ringe person.

Autoritære neoliberalister

Av Stein Lillevolden

Ved implementeringen av den neoliberale verdensøkonomi under bannerførerne Margaret Thatcher og Ronald Reagan fremstilte de det som et frigjørings- og frihetsprosjekt gjennom deregulering av markedet og reduksjon av statlige inngrep overfor individ og samfunn. Ironisk nok klarte den autoritære og rasistiske skrekkduoen Thatcher og Reagan det markedsføringsmessige kunststykket å fremstille nasjonalistiske egeninteresser som frihet, og noe helt annet enn den sterkestes rett i verdensøkonomien. Etter Berlinmurens fall kom så klakører som Tony Blair, Jeltsin, Putin, Bush-familien, Clinton-familien, Obama, Deng Xiaoping, Xi Jinping og alle andre kyniske spekulanter som gjorde sitt for å bryte ned de siste reguleringer av den globale økonomi. Fortsatt svøper de økonomiske stormakter seg i liberal drakt, men er grunnleggende autoritære nasjonalister som ser sitt snitt til å tuske til seg større deler av verdensøkonomien, i en grad man ikke hadde sett siden imperialismens storhetstid i det 19. og 20. århundre. Imperialisme-økonomiens plyndringer ble i sin tid også fremstilt som et frigjøringsprosjekt for det globale sør, så dagens økonomi går i kjente og blodige spor.

Reklameordet (ny-)liberalisme får det hele til å høre ut som det har noe med frihet å gjøre, men det er et Janus-ansikt, hvor fremsiden skjuler baksidens symbiose med de autoritære nasjonalister som bruker alle midler til å fremme deres krigerske nasjonalegoisme. EUs nyliberale økonomiske prosjekt blir riktignok stadig frustrert over flere nasjonalistiske ledere i utakt, som Viktor Orbán i Ungarn, den levende og den døde av Kaczynski-brødrene og deres marionetter i Polen, Tsjekkia, Slovenia etc. men dette er bare de vest-europeiske stormaktene i EU som hater utfordrere til deres egen dominans. Brexit viste tydelig den direkte veien fra EUs deregulering av økonomien til alles kamp mot alle, slik at man er tilbake til imperialismens stygge ansikt: Brutal nasjonalisme og krigsforberedelser. Den tidligere så økonomisk liberale Donald Trumps transformasjon til en autoritær republikansk tea-partypopulist er tilsvarende typisk for veien til proteksjonisme når verdensøkonomien ikke lenger går i hans interesse. Putins overfall på Ukraina er det til nå mest aggressive uttrykk for neoliberalismens omforming til autoritær nasjonalisme, og viser dessverre veien fremover, hvor de kommer til å rive verden i stykker for å oppfylle kortsiktig egeninteresse.

Vi mot røkla

Den ny-liberale ideologi og økonomi påvirker alle. Under den kalde krigen ble hele venstresiden utdefinert som betong-kommunismens medløpere, mens overgangen til «krigen mot terror» gjorde at alle som ikke støttet opp ny-imperialismen ble beskyldt for å være islamismens apologeter. Dette i fortsettelsen av George W. Bush krigerske «Enten med oss, eller med terroristene». Dagens nyorienterte høyreside kaster begjærlig rundt seg med utdefinering av det de mener er identitetspolitikk og woke-aktivisme fra alle som arbeider antirasistisk, har kjønnspolitisk, antikolonialistiske, antikapitalistiske og anti-imperialistiske analyserer av nutid og historie. Den nye «vi mot røkla»-populistiske høyresiden er høytropende og aktivistisk, med en maktfullkommen og selvtilfreds identitet som vinnerne i det neoliberale frihetsparadigme. Dette skjuler deres oppfatning av de sterkestes rett, autoritært og ekskluderende mot alt som ikke er i deres interesse. Forakten for svakhet, kjønnsanalyser, kulturell bakgrunn (hvor de i gamle dager ville sagt «rase»), annen nasjonalitet, og snakk for all del ikke om samfunnsklasse! (klassebegrep er «kulturmarxisme» innenfor neoliberalt lingo). De angriper «identitetspolitikk», men har selv velutviklet autoritær identitetspolitikk med absolutt forrang over andre sosiale kjennemerker, enten det er nasjonalitet, kjønn, rase eller klasse og utdannelse. Hadde de levd under opplysningstiden, ville disse reaksjonære menn(eskene) stått på torvet og ropt ut at Voltaire, Rousseau, Holberg betyr kanseleringskultur, «woke» som bare er ute etter å undergrave samfunnets orden.

 Den autoritære leietenker

Nyliberalismen er ikke bare allestedsværende økonomisk, men legger hårde føringer på alle menneskers liv og tanker, gjennom det kulturelle hegemoni som sammenfaller med den økonomiske makten. Den som lykkes føle seg overlegen, usårlig og noe helt særlig i deres klatring over alle andres nederlag og tap. Slik blir nyliberalismens talspersoner radikalisert og ender i tankeposisjoner de ser seg hevet over ut fra deres liberalistiske tilgang. De ender opp som kyniske, autoritære og maktfullkomne. I den norske andedam kryr det av slike autoritære «liberalister», men for å skjære utenom de mest forutsigelige populistiske politikere vil jeg se på en ideologisk tidstypisk liberaler med stor medietilgang: Magister Kjetil Rolness. Han er Norges mest banale eksempel på den korte veien fra neoliberalisme til autoritær najonalkonservativisme og amerikanskinspirert anti-wokebevegelse. «Swing It, Magistern, swing it. Ja, det är tidens melodi» var et stort hit i skjebneåret 1940, og like selvmotstridende er signalene fra dagens påstått liberale og frilynte magister.

Leietenkeren Rolness har alltid tilpasset seg tidsånden i den borgerlige offentlighet, og for tiden er det mest lønnsomt å fylle sitt tomme skal med «ååå så spennende provokasjoner», som egentlig bare er de mest konvensjonelle, markedstilpassede meninger, tilsatt litt uvørent språk. Rollen som den frittalende, høytropende og hensynsløse provokatør, skingrenede «late som»-ironisk i sin overgang fra liberalistisk kultur til en stadig mer uttalt autoritær nasjonalisme er tydelig: «jeg greier ikke se at hele vårt samfunn er bygd på en ideologi om hvit overlegenhet. Det ville nok vært lettere i 1943. Derimot kan jeg se at aktivistene, journalistene, akademikerne, minoritetspolitikerne og mangfoldskonsulentene som nå går i flokk for å dekonstruere «hvitheten», ligner på kommunistene som ville rense ut «borgerligheten», eller radikalfeministene som vil avskaffe «patriarkatet» – i verdens mest likestilte land.» (Rolness: Jeg er ikke hvit. Jeg er pigmentmoderat. Aftenposten 4/7-2020).  

Margaret Thatcher har åpenbart ikke levd forgjeves innen nedlatende kultur, men den helt store tjæreinnsprøytning og retningsskifte for norske neoliberalister kom med Trump og de fremveksten av reaksjonære kulturkrefter i USA. I disses propaganda er ikke den største fare for verden krig, sult eller den økonomiske utbytting, men påstått venstreradikal identitetspolitikk, «woke», politisk korrekthet, antirasisme, feiring av Pride og transpersonrettigheter, alt samlet i deres pakkebetegnelse «krenkelseskultur». Dette fungerer som en svært enkel og tabloidvennlig utdefinering av amerikansk høyreradikal politikk, og som en kan se i det ovenstående sitatet har kopisten Rolness har overtatt det hele.

Falmet sjarmtroll

Denne Ullevål Haveby-ghettoens litt falmede sjarmtroll presenterer seg på sin hjemmeside som «en av landets mest kjente sosiologer. Frisk i formen, men faglig solid». Han forsøker å selge seg til virksomhet som debattant, entertainer, konferansier, skribent og foredragsholder. Rolness har knapt hatt noe å vise til innenfor faget sosiologi, utenom noe gammel, litt ubehjelpelig omgang med den franske sosiologen Pierre Bourdieus distinksjoner, overført på Rolness’ eget «folkelige» selvbilde rundt kropp, pop og stil. Så når det skorter på akademisk karriere på det neoliberaliserte forskningsmarked, kommer den liberale markedsgjøring av sosiologien til å bli et ideologiserende kommentariat innen ellers sørgelig meningstømte medier. Rolness selger seg inn som leietenker for mediebedrifter, slik leiesoldater alltid brukes til irregulære oppdrag. Her er han både et resultat av og offer for sin egen neoliberale ideologi, som menneske på et marked. ‘

Fransk postmodernisme og dyrkelse av motemessig kitsch og camp er ikke lenger salgbart, så Rolness har slått over i politisk kitsch rundt autoritær liberalisme/nasjonalkonservatisme. Den engang friske, liberale kommentator i Aftenposten kommer derfor i stadig større grad med særlig ufriske høyreradikale meninger,som i innhold ikke adskiller seg fra document-Rustad, med stadig mer  mørkemannsrungende patos og mekanisk repeterende, helt uten originalitet. Rolness kan nok fortsatt fremstå litt ironisk og underholdende for den mer pyntelig liberalistiske menigheten, selv om han synger skjærende falsk, men det har kommet en bitterhet i tonen. Det er stadig fler velfriserte fordommer, skarpt barbert til for Aftenpesten. Rolness overgår de mest utrerte meningsdannere og rasister i ordforråd, men hans facebook-side skiller seg i liten grad fra argumentasjonen til rasister inspirert av den internasjonale Identitærbevegelse for såkalt etnokulturell identitet – en mer pyntelig og intelligent utgave av koranbrennerne Lars Thorsen og grusomme Anna/Fanny Bråten.

Drittsekkenes frihet

Rolness er nok et trist eksempel på hvordan nyliberalistiske mediers dyrkelse av ytringsfrihet avgrenset til å være drittsekkenes frihet. Den lystige Rolness kaster rundt seg med beskyldninger om identitetspolitisk sensur og kanselleringskultur, men er selv den som mest aktivt forsøker å kansellere sine politiske motstandere. Ikke minst dyrker han frem sin egen definisjon av norsk identitet og demokrati, avgrenset til de som ligner ham selv – de bitre og innebrente små menn fra Norge. Han fremstiller seg selv som et lys i mørket, selvlysende og modig, men henter all sin argumentasjon fra de mørkeste kroker, og blir klappet frem av den gamle gutteklubben av mediefolk med bakgrunn fra 1980-tallets musikkaviser og rockeklubber, som nå pleier sitt infantile selvbilde gjennom misogyni og rasisme.

Rolness er kun interessant som latterlig eksempel, men han og andre kulturelle neoliberalister beveger seg i et propagandalandskap hvor deres høyt besungne frihetsbegrep bare gjelder for ressurssikrede individualister som dem selv. Samtidig griper de til de mest autoritære tiltak og forslag mot grupper de forakter. Individuelle rettigheter settes over grupperettigheter og deres egen virkelighetsoppfatning oppfattes som universalisme. Ytringsfrihet er hellig, men er en injurie hvis den rammer individuelle liberalister som dem selv. Likhet er grunnleggende, men bare for de som er lik dem selv. Økonomiens frihet er privat, mens de andres frihet og likhet er en kollektivistisk styggedom hvis de ikke underordner seg de privilegerte. Religion skal være privat og ikke ses.  Eiendomsretten er privat og skal ses, men er ikke kilde til sosial ulikhet, men beundringsverdig. Alle mennesker er like, men ingen er så like som liberalistene.  De ser et hierarki av kulturer, hvor eurosentriske, individualistiske menn oppfattes som normen. Kvinner, muslimer og sosialt utsatte grupper skal underordne seg liberalistenes frihets-hegemoni. De ser seg selv som definisjonen på toleranse, mens alle som mener noe annet enn dem selv pr. definisjon er intolerante. Liberalismens tankemessige og strukturelle rasisme oppfatter minoritetspersoner med utfordrende meninger eller livssyn som representative for hele grupper, mens den festlige liberale overklasse derimot, mener seg være bærer av individualitet, kreativitet og selve fremskrittet. Minoritetskulturer oppfattes tradisjonalistiske, tilbakeskuende og ensidige, mens de liberalistene er mangfoldige og frihetens forpost, og har dermed historiens rett til å belære disse «tradisjonelle», undertrykte og innskrenkede mennesker. Ingen må beskylde liberalister for å være rasistiske og dogmatiske, for det er en umulighet i deres historiske pil fremover. Liberalister mener seg tvert imot ramt av «omvendt rasisme». Som «farveblinde» kan de ikke være rasister, mens «de andre» blir tilskrevet å være bærere av stereotypiske holdninger og tradisjonalistisk livssyn. De påstår å kjempe mot identitetspolitiske «krenkelsesparate», men driver selv benhård identitetspolitikk gjennom å påberope seg å være beskytter av ytringsfriheten, demokratiet, nasjonen og den påståtte europeiske kultur.

Gisp eller gjesp?

Ingen kan beskylde Rolness for å være uforutsigelig, og han var lenge en politisk ubetydelighet, inntil Norges største abonnementsavis Aftenposten fant ut at den fidus-sosiologiske skribent kunne brukes som provokasjonsunderholdning. Det er et symptom på den nye tid at media velger å bruke en bigott hvithets-ideolog til å utbre selvopptatte og selvrettferdige synspunkter, og som aldri unnlater å fremheve seg selv å være høyt utdannet, dog bare magister, som om det skulle være en offisiell garanti for hans lettbente analysens lødighet og evidens. Han fremviser en konsekvent forakt for oss i den store uutdannede hop, og fremmer den selvbevisste intellektuelle middelsklassens arrogante cancel cultur ved å latterliggjøre navngitte personers kortere utdannelse. Eksempelvis som å hevde det er et bevis på liten rasisme i Norge at den dyktige dramatikeren og forfatteren Camara Lundestad Joof har gjort karriere, til tross for at hun ikke har noen formell utdannelse. Dermed kan ikke Norge være «et voldelig, rasistisk og sexistisk helvete», slik han så platt påstår hun beskriver landet. Denne argumentasjonsteknikk tatt direkte ut av Steve Bannons lærebok for minoritetsjaktende «antiwoke»-politikk.  

 Verdens avfortryllelse

Provokasjoner og sjokkeffekter, brudd med tradisjoner, konvensjoner og tilstivnede maktforhold har drevet verden fremover. Men etter at nyliberalistene Thatcher og Reagans egoistiske ånd erobret verden har liberalistenes kulturelle hegemoni handlet om å sementere borgerskapets makt mot tidens utfordringer. Ullevål Haveby-segmentets kultur handler derfor ikke om frihet, endring og fremskritt, men å demonstrere deres makt og nedlatenhet. Den privilegerte hvitmannskriger Rolness biter ikke hånden som mater ham, så derfor fremstår han langt mer pyntelig i Aftenposten, enn han gjør på sin Facebookside med 35 000 følgere. Her sviner han til alle som i Aftenposten bare antydes skulle være skumle, krenkelsesberette identitetspolitiske agenter og kjønnskrigere. Ved å rendyrke “oss og dem”-oppdelingen av samfunnet har skravleklassens Rolness-slenget endret fokus fra det liberale til den autoritære maktpåvirkning, og seg selv til illiberale liberalister.

 Det er en sosiologisk pliktøvelse å avdekke borgerlig arroganse og selvbevissthet med det Max Weber kalte «Entzauberung der Welt» - verdens avfortryllelse – hvor vitenskapen gjorde verden «rasjonell», fremfor å være underlagt tro og overtro. Men når «avfortryllelsen» brukes til å skape ideologi for å sparke nedover i stedet for oppover, blir det hovmod og et av mange maktmidler og instrumenter for den økonomiske makt, som typisk nok kaldt for det «frie» marked, men som sagt burde vært benevnt De Sterkestes Rett.  De ser seg selv som opplysningsfilosofer og beskyttere av ytringsfriheten, men utfordrer ikke annet enn allerede marginaliserte grupper og konstruerer noen stråmenn de «heltemodig» kan bekjempe. I denne prosessen ender de med å oppfatte selv en type som Rasmus Paludan som bærer av ytringsfriheten, i stedet for å se hans uttalte rasistiske og fascistiske program for folkefordrivelse. Jo, den liberale medieklassen er virkelig avfortryllet!

Into the ICE-box

For snart ti år siden ble jeg utvist for alltid fra USA, fordi Homeland Securities Immigration and Customs Enforcement (ICE) mente jeg utgjorde en sikkerhetsrisiko. No shit, Sherlock, selv om jeg hadde vært i USA tidligere uten problemer, men utveksling av opplysninger og datakapasitet har utviklet seg etter 9/11. Denne gangen blinket skjermen rødt og hissig på John F. Kennedy-flyplassen i New York og mannen i luken ble litt febrilsk før jeg ble ført inn på venterommet for jordens fordømte. Etter et par timers venting sammen med latin-amerikanske flyktninger som skulle utvises og mexicanske papirløse hushjelper for hvite middelklassefamilier i New York som hadde vært uheldige og bli tatt, kom en politimann med verdens lengste fax fra USAs ambassade i Oslo. De pensjonerte norsk politikonstabler som arbeider for den amerikanske ambassaden har åpenbart fortsatt tilgang til norske strafferegistre som de helt ulovlig utveksler med storebror. De hadde heller ikke spart på kruttet, og selv om mitt strafferegister skulle være nok i seg selv, hadde de for sikkerhets skyld slengt på en dom for «Arson», det vil si brannstiftelse! Da hadde jeg nettopp forsøkt å forklare den banale grunnen til min dom for «oppvigleri», så jeg var godt klar over at løpet var kjørt med en påstand om brannstiftelse. Men akkurat den usanne opplysningen om «Arson» hadde jeg ikke lyst til at skulle stå i registre som gjerne utveksles internasjonalt til USAs «vennligsinnede land». Lakonisk svarte politimannen at jeg stod fritt til å bestride dette i en amerikansk rett, men det ville bety mange måneder i New Yorks beryktede varetektsfengsel på Rikers Island eller lignende isolasjonsanstalter. Så for en gangs skyld holdt jeg ikke så hårdt på mine prinsipper og skrev under på at jeg «frivillig» lot meg transportere ut av landet så fort som mulig. Deretter var det scanning av fingeravtrykk, iris-scanning og fotografering ved den klassiske filmkulisse med veggen som er påmalt et overdimensjonert målebånd for å dokumentere høyde. Jeg forsøkte å huske gamle aktivistråd om å synke noen centimeter sammen i knærne, blåse opp kinnene og lukke øynene, men resultatet ble at jeg lignet meg selv mer enn hva jeg gjør på det passbildet de allerede hadde, se illustrasjon.
Så var det into the ICE-box, den beryktede glattcellen som USA av litt uforståelige grunner utsetter de som skal utvises for. Denne innretningen har flere ganger blitt kritisert for brudd på menneskers rettigheter og helse, uten at det gjør større inntrykk på USA. Cellene er bitende kalde, med aircondition på full utblåsning hele tiden, selv på en kald vinterdag. Latin-amerikanske flyktninger kaller den for las hieleras, isboksene, og disse innretningene finnes på alle grensepolitistasjonene. Etter noen timer der inne er du fullstendig utslitt av å fryse og hakke tenner. T-shirt og jeans, uten sko og sokker gir ikke mye beskyttelse mot kulde. Du får riktignok et stykke aluminiumsfolie til å ha over skuldrene, men knapt nok det, så med konstant aircondition-vind blir folien like kald som resten av cellen. Briksen du ligger på er også av metall, så du får kulde fra alle retninger. Etter nærmere et døgn på den cellen var jeg godt konservert, og ikke så sprelsk. Sjelden har jeg følt det som en befrielse å få håndjern på ryggen og bli ført ut i en politibil av to tungt bevæpnede donuts fra NYPD. Deretter var det på med nok en amerikansk filmrekvisitt, de røde og blå blinkende lys på taket, mens de begynte å krysse over flere rullebaner. Jeg regnet med de visste hva de gjorde, men ble litt bekymret da førerkonstablen mumlet noe om at han ikke var så godt kjent der ute. Vel fremme til terminal 1 bad jeg om å få av håndjernene, for jeg har før prøvd å gå rundt med håndjern på ryggen i full offentlighet og den slags har en tendens til å vekke en smule oppmerksomhet. Jeg er egentlig en veldig sjenert mann. Mirakuløst nok fjerner de håndjernene, før jeg blir ført opp en baktrapp, helt til vi kommer til en ståldør med alle mulige kortlesere, alarmer og blinkende lys. Politimennene prøver alle mulige kort, men ingen av dem har åpenbart det rette Sesam Sesam. Til slutt river de opp døren, noe som utløser tidenes alarm og tilstormende vakter. Så mye for min idé om en diskret ankomst i avgangshallen. Nå er det uansett ikke like lett å overse en person som kommer tett fulgt av to politimenn, selv i New York. Det betyr lite for meg å bli nektet videre adgang til USA, sammenlignet med alle de andre jeg var plassert i las hieleras med. De var fratatt livsgrunnlaget ikke bare for seg selv, men ofte for hele familien. Min amerikanske bestefar er for lengst død og jeg er ikke den som oppsøker annen familie, så jeg kan bare se på opplevelsen into the icebox som nok en bekreftelse på verdens urett, men jeg kan fortsatt se for meg den enorme fortvilelsen hos de andre som ble kastet ut av landet. Inskripsjonen på Frihetsgudinnens sokkel «Gi meg dine trette, dine fattige, dine kuede masser som lengter etter å puste fritt...» er nok en amerikansk filmkulisse uten mening.

Eirik Jensens Uro

Av Stein Lillevolden, 2016

Arrestasjonen av politimannen Eirik Jensen og den påfølgende tiltalebeslutning for grov korrupsjon og narkotikakriminalitet har blitt møtt med vantro i Norge. Mange er opptatt av å finne mer eller mindre konspiratoriske forklaringer på at den mediedyrkede politimann må ha blitt lurt i en felle, for de kan ikke tro at lederen for gjengprosjektet og Spesielle Operasjoner i Oslo-politiet bare er en simpel, pengegrisk forbryter. Hans kolleger mener forutsigelig nok at Jensen er utsatt for en komplott fra deres faste fiendebilde  ”det organiserte kriminelle gjengmiljøet”, mens islamhysterikeren Hans Rustad i document.no  like programmessig lanserer forklaringen om hevn fra  ”politisk korrekte” mot en mann som skal ha uttalt seg kritisk om innvandring, og nå sist musikeren og kultursosiologien Knut Schreiner som mener at Jensen kan bli en folkehelt.

Modus Operandi

Politiet fokuserer gjerne på modus operandi, det handlingsmønster en type forbrytere vanligvis følger. Hvis man ser på kategorien svikt fra profesjonelle som i stor grad har kunnet definere sitt eget regelverk,  er Eirik Jensens modus det mest banale av alle. Innenfor all verdens spesialenheter og  undercoveragentbaserte politienheter bygd opp etter modellen fra det amerikanske DEA, Drug Enforcement Administration, narkotikabekjempelsens FBI, har man opplevd et hav av korrupsjonssaker som Jensens. DEA er frontorganisasjonen i ”War on Drugs” og setter premissene for andre samarbeidende enheter både når det gjelder mål, midler og menneskeforakt. Under mottoet ”Tough Work, Vital Mission” har de eksportert sine arbeidsmetoder og etterretningsopplysninger til samarbeidene enheter verden over, på samme måte som terrorbekjempelse også tvinges til å følge den amerikanske mal.

Narkotikapolitiets Uropatrulje i Oslo ble bygd opp etter modell av den beryktede og hypervoldelige Uropatruljen i København, som igjen hadde hentet inspirasjon og opplæring direkte fra DEA. I København kom Uropatruljen til slutt så ut av kontroll at de begynte å slåss med andre politifolk, og under EU-demonstrasjonene 18. mai i 1993 var Uropatruljen pådriverne til at det ble skutt 113 skudd mot demonstrantene og alvorlig skadet et titalls personer. Av rent hell ble ingen drept. Til slutt ble den danske Uropatruljen oppløst, fordi de var helt ute av styring med ulovlighetene sine. Tilsvarende har skjedd i en rekke land hvor man har basert seg på DEA-modellen for ”narkotikabekjempelse”, hvor det hele ender ut i lovløse hevnaksjoner, vold og ikke minst korrupsjon, der politiet selv blir en del av narkotikaøkonomien.

Policing by proxy

Hoveddelen av de norske narkotikaagentenes arbeid har vært å skape uro hos de uroenhetens far, Arne Huuse kalte ”det siste ledd i narkotikakjeden”. Det vil si de nedslitte brukerne på gatenivå skal utsettes for uinnskrenket politimakt, med påstanden om at dette vil forplante uro oppover i systemet. Dette er kriminalitetsbekjempelse mot stedfortredere, der de mest nedslitte utsettes for kontroll og overgrep, i håp om å ramme ”kyniske bakmenn”. I de senere år har trakasseringen av gatenarkomane blitt utvidet med forvisning fra byområder og en bøteterror, hvor de dynkes ned med bøter for å oppholde seg sammen med andre rusbrukere i det  fellesskap man er avhengig av for å skaffe de livsnødvendige brukerdoser. Ut fra ethvert juridisk eller moralsk perspektiv er politiets urotjeneste dypt forkastelig. Derfor er det typisk norsk rusbruker å være død, fordi Uropatruljen har langt på vei klart å sprenge og atomisere det avgrensede nødvendighetskollektivet  av utstøtte narkotikabrukere i Oslo sentrum, slik at ingen kan stole på hverandre og det blir umulig å få roen til å kontrollere renheten av stoffet før du har det i åra. Når stoffet stadig beslaglegges og jaktes, blir flere tvunget inn i et livsfarlig blandingsmisbruk med legale medisiner, noe som gjør at grensen mellom en tilstrekkelig dose for å overleve og en livsfarlig overdose blir ugjennomskuelig og uberegnelig.

Halsgrepet

Uroene har, i sin lille fordekte agentverden, utviklet en rekke spesialiteter innen vold og trakassering. Stripsearchs og fornedring på gata er hverdag for mange. En annen daglig og helt klart ulovlig metode er halsgrepet, noe som må kunne kalles organisert politivold. Du kan alltid gjenkjenne en uro på strupetaket. De ”kyniske” narkomane påstås å oppbevare stoffet sitt i munnen, for hurtig å kunne svelge det ved politiaksjoner. Ta en dag ved Oslo S eller i Skippergata og observer uroene når de plutselig kommer løpende, griper en sliten person med et kvelertak rundt halsen, for så å brekke opp kjeften. Noen ganger finner de en pose eller to, men de fleste gangene er det feilslag. I første tilfelle, hvor litt dop blir beslaglagt, kan de påberope seg å ha  loven i ryggen for sin vold, ut fra retten til å benytte de nødvendige maktmidler for å hindre et lovbrudd.  Men alle de gangene de ikke finner noe dop med deres brutale halsgrep, er dette faktisk klart ulovlig politivold! Uroene har utvidet halsgrepet med ”ny” teknologi. Mange husker nok bildene av de uroene som forsøkte å brekke opp kjeften til en mann på Carl Berner med deres sammenleggbare stålbatong. Disse videopptagelse  gjorde at Oslopolitet ble ilagt en foretaksbot på 90 000 kroner, men reaksjonen kom kun fordi noen dokumenterte det. Tilsvarende overfall skjer hver dag, men kommer aldri i mediene og blir derfor heller ikke dømt ulovlige. Noen mener politiet burde utstyres med disse små actionkameraene for å bevise de gjør et forsvarlig arbeid. Det ville gi større mening å utstyre rusbrukere med GoPro-kamera for å dokumentere deres kontrollhverdag, så lenge uropolitiet får operere helt utenfor lov og rett.

Cognovimus Reperimus Capimus

Eirik Jensen fikk sving på sin karriere da søkte seg vekk fra å være vanlig plattfotkonstabel i ordensavdengen, til å bli  Uropatruljen i Oslos mest pågående og brutale spaner. Deretter inngikk han i en hemmelig undergruppe av Uro med det barnslige agentnavnet Omega, før han toppet karrieren ved å bli utnevnt til å lede gjengprosjektet i Oslopolitet. Denne ble så oppdatert til dagens modell for kriminalitetsetterretning, i det som med James Bond-aktig terminologi ble døpt ”Avsnittet for Spesielle Operasjoner – SO”. Jensen utstyrte spesialgruppen med egen logo som forestiller det mektige fabel- og skrekkdyret Griff, en løvekropp med vinger og fuglehode, og for sikkerhets skyld med et spyd i kloen, for virkelig å demonstrere at de skal være spydspissen i norsk politiarbeid. Etterretningsfabeldyret hans skal symbolisere årvåkenhet og aktpågivenhet, og Jensen toppet eventyret med et Harry Potter-aktig motto på latin: ”Cognovimus Reperimus Capimus”, en trylleformular som oversatt betyr noe i retning av Vi vet, Vi finner, Vi tar.  Jensens problem ble, som for så mange undercover-politi før ham, at han begynte å Capimus seg betalt for ikke å Cognovimus og Reperimus.

Vidar W

Jeg har vært i den desidert ubehagelige situasjon å få føle på Eirik Jensens politimodus gjennom årene. Det begynte under Natt til 1.mai-opprørene fra 1978 og fremover, og fortsatte med Blitz. Da vi startet Blitz i 1982 oppdaget vi fort at vi hadde en noe tvilsom nabo i Pilestredet som het Vidar og et etternavn som nesten var mitt eget, bare uten dimunitivformen.  Vidar var amfetamin-pusher med så døgnåpen butikk at man ikke behøvde å være hemmelig infiltratør for å fatte mistanke. Det vi ikke visste, var at Eirik Jensen var hans føringsagent, og at Vidar var uroenes beste tyster. En vårdag i 1983 hadde en forsmådd kunde, eller kanskje heller en snytt dealer skåret opp alle dekkene på hans Ford Granada, og Vidar W løp rundt utenfor Blitz med et balltre, ropte og skrek. Plutselig slo han løs med bat’en på noen tilfeldige personer på vei inn på Blitz. Vi styrtet selvfølgelig ut får å hjelpe vennene våre. Mens vi forsøkte å hamle opp med amokkgjengeren, ser jeg at to nære spaner-kolleger av Jensen sitte i den klassiske gule Volvo 242 på andre siden av gaten, men de løfter ikke en finger for å stoppe Vidars overfall på oss. Det er en klar tjenesteforsømmelse ikke å handle på et overfall, men de to spanerne bare observerer volden og kjører deretter  vekk. I ettertid anmelder vi derfor de to spanerne. Saken blir selvfølgelig henlagt med at intet politi hadde vært i Pilestredet på dette tidspunkt, og de to navngitte spanerne hadde overhode ikke vært i byen eller på arbeid den dagen...

Gjøkungen Tøffe

Grunnen til at jeg kom på denne lille episoden, er at i selvbiografien ”På innsiden” forteller Eirik Jensen nettopp om Vidar W, og utstyrer ham betegnende nok med dekknavnet ”Tøffe”. Vidar W var en av Jensens første faste tystere i narkotikamiljøet, så det var derfor han fikk operere helt fritt og ikke ble stoppet, enten det var med speedsalg eller overfall med balltre. Jensen kaller Vidar for sin gjøkunge. Som kjent legger gjøken egg i andres rede, og avkommet sparker de andre fugleungene ut av redet og tar all maten selv. Vidar W fant derfor en lukrativ måte å utnytte samarbeidet med Jensen. Først kritet han så mye amfetamin han kunne få hos en dealer, og deretter tipset han Jensen som så gjennomførte razzia og fengslet dealeren. På denne måten fikk Vidar W varene gratis for videresalg, for det tok år før dealere kom ut igjen. Etter hvert ble opplegget gjennomskuelig, særlig for allerede paranoide speedfreaks, så det hele endte med at Vidar W ble skutt og drept. Det har alltid vært farlig å være underlagt Jensens helt særlige beskyttelsesprogram.

Kriminalitetsetterretning og Spesielle Operasjoner

Kriminalitetsetterretning er i følge reklamen en form for ”etterforskning” før ting skjer, og har i ly av narkotikakrigen fått utvikle seg til spydspissen i politiarbeidet. En gjeng lurvete utseende politifolk på omkring 25 stykker har i lange perioder stått for mellom en femtedel og en fjerdedel av alle pågripelser i Oslo. Så mange skumle bakmenn finnes ikke, så derfor ender det som i alt politiarbeid med å gå  utover de svakeste og mest utstøtte i samfunnet. Slottsparken, Plata, Egertorvet, Skippergata, Eika har vært samlingssteder, men også åsted for politispanernes selvplukk av nedslitte mennesker. På et punkt i Eirik Jensens forsvarstale i selvbiografien har helt rett, at utviklingen av Uropatruljen etter DEA-metodens brutale arbeidsstil har vært en høyst ønsket og høyt prioritert oppgave, helt fra politiledere som Arne Huuse og fremover til dagens ledelse. Kriminalitetsetterretning er et skifte fra tradisjonelt politiarbeid der inspektør Snusen er på sporet av å løse en krimgåte, til et etterretningsperspektiv der informasjonsinnsamling på forhånd, for å kunne forhindre denne kriminaliteten gjennom personkunnskap om sannsynlige forbrytere og lovbrudd. Dette høres kanskje fornuftig ut, men prisen er at det alltid øker kriminaliseringen av allerede uønskede mennesker og grupper. De vil være mistenkelige selv om de ikke har gjort noe når de først er utpekt som etterretningsobjekt, og kan man ikke påvise noen ulovlige handlinger hos over-våkningsobjektene, blir dette bare et utrykk for deres fordekthet og kynisme, og da kreves det enda mer overvåkning og etterretning. De arbeidsmetoder som var klassiske for kontraspionasje og avsløring av spioner og agenter, smittet tidlig over på bekjempelsen av narkotikakriminalitet og såkalt internasjonal terrorisme. Deretter ble det innført mot økonomisk kriminalitet under dekke av antatt hvitvasking av narkopenger, for så å ta skrittet helt over til den mest tradisjonelle og banale kriminalitet som vold og tyveri — og kanskje enda verre, beveget seg inn på områder som ikke har vært kriminalisert tidligere, som prostitusjon og i stadig større grad også flyktningers rett til asyl. Kriminalitetsetterrettning har blitt et evig selvoppfyllende profeti, fordi politietterretningens kontroll gjør situasjonen så vanskelig for de utsatte at det kan bli få utveier utenom kriminalitet.

Gjengprosjektet

Jensens gjengprosjekt har da også oppnådd å radikalisere flere mennesker enn noen rablende iman noen sinne vil klare. Gjennom en bevisst mediataktikk markedsførte Jensen seg som politimannen som gjennom utradisjonelle midler oppnådde kontakt og tillit hos ”innvandrergjenger”, MC-klubber og kriminelle, men at han ble motarbeidet av jurister og politisjefer som ikke forstod gatas språk. Han fanget tidsånden om å være hård mot de hårde, men løsningsorientert og ubyråkratisk, slik hundrevis av amerikanske B-filmer har skildret den siste ærlige snut på gateplan. Gjengprosjektet fik nok et fjollete navn, X-Ray denne gang, som i følge Jensen ”skulle være et kirurgisk instrument, en samla kraft mot et mål, gjerne med evne til å se gjennom det vi retta strålen mot”. Assosiasjonene til Supermann er ikke til å ta feil av, og media elsket det!

Gjengprosjektet var ikke kun opptatt av gjengenes lovbrudd, men kartla også omgangskretsen til folk de hadde fokus på. Eirik Jensen gikk bråkjekt ut i Aftenposten da en forsvarsadvokat tillot seg å påpeke at en rekke personer som langt fra var gjengmedlemmer hadde blitt pågrepet i en uro-aksjon:: ". . . det er en risikosport for utenforstående

å omgås folk som de vet tilhører dette miljøet". Nå er det faktisk slik at det norske

justisvesen er fundert på en rekke rettssikkerhetsgarantier som nettopp skal

verne mennesker mot å bli utsatt for slik "risikosport" fra politiets side, og

gjennom dette beskytte borgerne mot vilkårlighet, uforutsigbarhet og usaklig

forskjellsbehandling fra statens side.

Når man møter seg selv i døren

Jeg har ingen innsikt i om Erik Jensen er en korrupt politimann som har mottatt betydelige pengesummer for varsle om grensekontroll og overse smugling av store mengder hasj. Men han har til de grader møtt seg selv i døren i den forstand at saken mot ham er fremkommet etter samme etterretnings- og trusselmodell han selv har benyttet seg av gjennom mange år. Gå etter omgangskretsen til lovbrytere og finn frem til nettverk av store og små som muliggjør virksomheten. Følg pengene, ikke narkotikaen, slik de gjorde i filmene om Al Capone. Gjennomgå hver eneste pengetransaksjon og vennetjeneste. Tru omgangskretsen til å tro at de selv vil få straff hvis de ikke snakker. Finn en eks som har ting i klemme, rist litt i venner med svin på skogen. Bruk pressen aktivt til forhåndsprosedyre.

Saken er ikke så overraskende som alle hans politi- og medievenner hevder, for i alle land hvor DEA-metoden for undercover-politi og politietterretning ble implementert fra 1970-tallet og fremover har det vært lignende saker. Når de lovmessige rammebetingelsene for politiarbeid systematisk blir overskredet, slik hele idéen er med slike  hemmelige, selvstyrte uro-enheter er, så ender det alltid opp med grove forbrytelser, fordi man er vant til å kjøpe og selge opplysninger, dyrke action og ha forakt overfor kjedelig politiarbeid og juridiske begrensninger. Allerede kriminalreporteren Matteus i det nye testamentet påpekte at den som lever ved sverd, vil med stor sannsynlighet selv å løpe inn i et sverd en dag.